Annonse

Manglende Lakmustest i Nasjonalmuseet

Klassekampen bringer i sin artikkel “Fikset avtale med Storeulv” på bane flere dilemmaer rundt det omdiskuterte samarbeidet Nasjonalmuséumet har inngått. Dette betyr at beslutninger er gjort uten tilstrekkelig saksbehandling.

Katrine og Cecile Fredriksen, døtrene av skipsreder John Fredriksen, skal få stille sin kunstsamling gjennom å gi Nasjonalmuseet et langtidslån av disse verkene. Kunsten skal stilles ut i et rom som har fått  navn etter deres avdøde mor Inger Katharina Astrup Fredriksen. Verdien på kunstverkene øker når de blir utstilt her, fordi kunsten presenteres i en nasjonal institusjon, blir sett av flere og verkene får oppmerksomhet fra fagfolk. I artikkelen i Klassekampen får vi vite at styret og enkelte styremedlemmer har hatt operasjonelle oppgaver knyttet til dette samarbeidet. Det er oppsiktsvekkende. Dette representerer et brudd med de prinsipper som styremedlemmene i de offentlige finansierte kunst- og utdanning har arbeidet etter, der den faglige og utøvende driften er ansattes anliggende.

FORMELLE ORGANSIASJONSSTRUKTURER

Nasjonalmuseumet er en stiftelse. Dette er en organisasjonsform som var på mote i kunst- og kulturfeltet da vi fikk det konsoliderte museet som tidligere var  fem ulike organisasjoner. Stiftelse som organisasjonsform ble ofte valgt i denne tiden for kunst-og kulturorganisasjoner. Dette skulle være gunstig for at organisasjonene skulle få arbeide med oppmerksomhet på formålet, og med armlengdes avstand til politiske maktutøvelse. Grovt sett kan vi dele organisasjoner og styringsprinsippene inn i tre grupper. Foreninger som arbeider for medlemmenes interesser, aksjeselskap som skal tjene penger til eierne og offentlige organisasjoner som skal forvalte fellesskapets oppgaver. Altså har vi her ulike former for grunnrasjonalitet som må legges til grunn for styrets arbeid i de ulike organisasjonene. I offentlige finansierte stiftelser må ledelsen ha bevissthet om at alle tre grunn rasjonaliteter virke samtidig når beslutninger skal tas.

FORVALTNING AV FELLESKAPETS OPPGAVER

Da stiftelser vokste fram i kulturfeltet, var det også en trend i å bruke styremedlemmer med erfaring fra det private næringsliv. Dette skulle være et effektivt middel for å profesjonalisere styrets arbeid. I de senere årene har det vært et kulturpolitisk mål å få mer privat finansiering blandet sammen med offentlige tilskudd. Når denne politikken møter blåøyde styremedlemmer som bare vil godt, så viskes skillelinjene mellom politikk, styrearbeid og faglige vurderinger ut. Klassekampen opplyser i artikkelen at  journalisten har fått opplysninger i denne saken gjennom å be om å se styreprotokoller. Kunst- og kulturorganisasjoner som mottar offentlig støtte har ikke krav om å publisere sine styreprotokoller, og et fåtall har utarbeidet protokollene for at også interessentene skal følge med i saksbehandling. Hadde Nasjonalmuseets styre lagt til grunn at det er mange interessenter som har en mening i denne saken, og forstått at de tråkket opp nye stier, så hadde problemstillingene og dilemmaene fått komme opp i dage før beslutningen skulle tas. Da hadde vi alle hatt en lakmustest for framtidige beslutninger. Da hadde vi kanskje også blitt enig om at det var pengegaver til organisasjonens formål som er målet i denne kulturpolitikken, og ikke at de rike skulle bli programmører i organisasjoner som fellesskapet eier.

EI NY TID KOMMER

Med denne erfaringen tror jeg vi alle er modne for at styrearbeidet i offentlige finansierte kunst- og kulturorganisasjoner skal inn i en ny tid, der transparens, kompetanse, interessenthåndtering og representativitet i befolkningen kommer på mote. Det er flott at private penger virker i kunst- og kulturfeltet. Fredriksenfamilien fikk et dårlig råd fra tidligere styremedlemmer i Nasjonalmuseet. De skulle heller blitt tipset om å gjøre det samme grep som Hennie Onstad og hennes mann skipsreder Niels Onstad gjorde på 60 tallet. Dette var et utmerket måte å etablere en privat samling på, private midler tilbygg- og drift og en offentlig eid tomt den gang virket sammen. Det beste hadde vært om Fredriksenfamilien og museet ble enig om en ekstraomgang. Jeg kan på Nord-Norges vegne love at vi nok skal finne en spektakulær tomt å by på, om Onstadsmodellen blir valgt for å forvalte samlingen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse