Annonse
Det er bare rester igjen av det som en gang var ei nybygd kai. En gang var det båtanløp på Hesjeberg, der Vidar Vangs bestemor og bestefar huset både Posten, telegraf, rikstelefon og butikk i sitt hjem. Vidar selv flyttet sørover. Som så altfor mange gjør. Foto: Gunnar Bjørklund

Mann fra nord og ned

Skal vi få en tilflytting som monner, må vi satse på sentrene i nord. Og sentrene må være villig til å gi noe til omlandet og.

«Æ e en mann fra nord, Ho mor gråt da æ for, En sønn, far og bror, Mann fra nord, fra frost og jord, En mann fra nord, Som for»

I høst ga Vidar Vang fra Bjerkvik ut sitt tiende album. Et album om å høre til flere steder. Mannen fra nord har bodd i sør de siste 19 årene og blir værende der, men forteller historier som viser at han fortsatt er sterkt knyttet til den nordlige landsdelen. Ikke unaturlig at den påfølgende turneen ble lagt til Nord-Norge. Skjønt, Nord-Norge - finnes det? Hva er det?

Jeg var selv for litt siden i et panel under den nordnorske mediekonferansen Svarte Natta i Tromsø. «Nordnorsk forsamling» het programposten. Knut-Eirik Dybdal og Thor Hushovd fortalte om eventyret Arctic Race of Norway og det gode nordnorske samarbeidet bak det. Dette ble holdt opp mot Arne Pedersen og For Finnmark som kjemper en innbitt kamp for at Finnmark igjen skal bli et eget fylke og ikke forbli tvangsgiftet med Troms, og forbeholder seg retten til å kjempe for egne interesser. Min rolle oppi dette var å si noe om lokalavisenes rolle, og hvorvidt vi har et nordnorsk perspektiv. Konklusjonen er nei. Vi skriver lite om nordnorske spørsmål. Kanskje tar vi en og annen sak om Nord-Norge-banen fra en samarbeidsavis. Kanskje skriver vi noe når Tor-Arne Strøm eller Arve Ulriksen fraråder bruk av så mye penger på jernbane nordover, og heller argumenterer for hvorfor det er bedre for Nord-Norge å bruke veldig mye mindre penger på en mer tiltrengt dypvannskai i Mo i Rana.

For hvor vi kommer fra betyr noe. For Rana Blads lesere er det egen bydel, egen bygd, egen kommune på Nord-Helgeland som gjelder. Det er nyheter derfra de vil ha. Det må vi ta inn over oss. Og hvorfor er Arctic Race of Norway en suksess? Det er ikke nødvendigvis fordi vi ønsker å fortelle en nordnorsk historie sammen. Det er fordi vi loves at alle skal få bli med. En gang skal det være mammas hus som vises på skjermen til millioner av utlendinger. Vi er oss selv nærmest. Derfor har avisene på Helgeland ulikt syn basert på samme fakta om flyplass, om sykehus og - kan det virke som - det meste annet. Og ulikt sykkelløp, kan ikke sykehus og flyplass flyttes rundt år for år. 

Det sies at Nord-Norge er langstrakt, og at vi har ulike utfordringer. Vi er fra «frafløtta feskevær og bunnfrosne småbygata» for å si det med Bøbben & Co. Verden har forandret seg siden navnet Nord-Norge oppsto i 1884. Og kanskje var det alltid bare en romantisk idé? I Oslo møttes i hvert fall menn som likt Vidar Vang hadde forlatt den nordlige landsdelen, men fortsatt et hjerte for den. Medlemmene i Den nordlandske Forening, der helgelendinger som Ole Tobias Olsen, Elias Blix og Anton Christian Bang var sentral etter starten i 1862, drømte om ei ny framtid for landsdelen de kom fra. De følte seg som en del av et fellesskap - som produkter av en felles historie. Forslaget om et nordnorsk universitet kan ses som et ledd i denne oppbyggingen av Nord-Norge. Også her var en helgelending sentral. Kjøpmannen Hans A. Meyer i Mo i Rana, selv en som bodde sørpå i store deler av sine unge år og usikker på om han i det hele tatt skulle returnere, var den første som tok til orde for et nordnorsk akademi. Lagt til Tromsø! Kan vi forestille oss at noen som tjener penger på handel i en nordnorsk by i dag skulle finne på å foreslå å opprette noe som tjener handelen i en helt annen by? Bare for at det er til fellesskapets beste? Jeg kan ikke.

Og vi er ulike. Vi er det. Vi har ulike behov. Og ulike interesser. Men jeg klarer ikke fri meg fra at vi trenger de nordnorske stemmene igjen. For hovedutfordringen vi har hatt i mange år, vil nok forbli den samme. Vi kan ikke bli færre folk. Vi kan ikke ha flere vidarer med mødre som gråter når de drar. Vi må bli flere. Utviklingen nå er alarmerende. Bare i Nordland ble vi i løpet av juli, august og september 702 færre innbyggere. Rana hadde 71 færre innbyggere enn på samme tid i fjor - første gang med nedgang på tolv år. I Nord-Norge har det blitt drøyt 2.000 færre innbyggere i løpet av året. Utviklingen som tidligere har blitt skjult av innvandring blir avslørt når innvandringen nå er lavere. Det er full alarm. Det nytter ikke å være mulighetenes landsdel hvis vi ikke klarer å få mennesker til å være her – eller flytte hit – for å gripe de mulighetene. 

«Og det e ensomt nedpå botn å, det her regnet bli’kke å stoppe, Og kaffen min e kald som helvete». Vi løser ikke problemet med å late som om kaffen er champagne. Vi løser ikke problemet med bare å rope på det som gagner vårt eget sted. Vi løser det ikke med hodeløs krangling, og gjentatte idiotforklaringer av alle andre. Ingen vil bo verken her eller der når det er sånn. Skal vi få en tilflytting som monner, må vi satse på sentrene i nord. Og sentrene må være villig til å gi noe til omlandet og.

«Men, æ e ikke en av dem som bære legg sæ ned, Han pappa lærte mæ det, Han sa «Du legg dæ’kke ned, Du går på en gang te, Og en gang te, igjen etter det» synger Vidar Vang. Det er den nordnorske arven. Vi må «få te nå». Sammen. Mens avisene fortsetter å skrive om akkurat det som opptar deg, der du bor. Det er viktig, det og.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse