Under landsmøtet som MDG avholdt nylig erklærte partiets miljøbyråd i Oslo følgende fra scenen: «Jeg elsker bompenger!» Slik snakker en hovedstadsboer som har all verdens kollektivtransport å velge i. Og med dette utsagnet tydeliggjør Lan Marie Nguyen Berg hvor langt unna virkeligheten i mesteparten av landet hun og MDG befinner seg. Foto: MDG / Christian Klamas

Hvorfor så tause, MDG?

... «grønn omstilling» nevnes et utall ganger i programmet som selve trylleformularet som skal fikse alt, uten at MDG klarer å godtgjøre hvordan denne omstillingen skal skje uten en økonomisk nedtur som vil ryste den norske velferdsstaten.

Den siste ukas mest interessante nyhet på den politiske fronten var ikke Frps desperate krisemøte om bompengepolitikken. Det var en varslet nedsmelting for et parti som har holdt sine velgere for narr ved å tale med to tunger i seks år i regjeringsposisjon. Alle som følger norsk politikk har sett at dette måtte komme.

Men ingen hadde forutsett den virkelig store bomben som smalt da meningsmålingen til NRK og Aftenposten ble publisert 5. juni: Miljøpartiet De Grønne (MDG) fikk en oppslutning på hele 9,2 prosent, passerte dermed Frp (som fikk fattigslige 7,2 prosent) og ble landets fjerde største parti! Det er en voldsom rystelse høyt oppe på den politiske Richter-skalaen. MDG har blitt skyllet opp til himmels av den grønne tsunamien som vi har sett vokse seg stadig sterkere de siste månedene. Fortsetter denne trenden vil kanskje MDG også passere Senterpartiet og innta tredjeplassen, bare slått av Ap og Høyre.

Hva har skjedd? I nærmere tjue år har MDG, som ble stiftet i 1988, vært en ubetydelig politisk kraft, et bittelite ensaks-parti med en og annen representant i kommunestyrene i noen av de store byene, med helt marginal politisk innflytelse. Stort sett har partiet blitt oppfattet som en broket forsamling av ulve-elskere, vegetarianere og virkelighetsfjerne drømmere som har ment at alle skal dyrke sine egne, økologiske gulerøtter og bo i en liten rødmalt stue i skogbrynet. Landsmøtene til dette partiet har inntil nylig lignet mer på en kraftig forsinket hippie-happening enn på et ordinært politisk verksted.

Først ved fylkestingsvalget i 2011 klarte MDG å karre seg over 1 prosent av stemmene nasjonalt. Fire år senere fikk partiet en oppslutning på 5,0 prosent ved fylkestingsvalget. I mellomtiden – ved stortingsvalget i 2013 – oppnådde MDG 2,8 prosent av stemmene og fikk et Oslo-mandat (Rasmus Hansson) på Stortinget. Det ga åpenbart en boost for MDG som ved kommunevalget  i 2015 gjorde det skarpt i Oslo, og endte opp i en byrådskoalisjon med Arbeiderpartiet og SV. Og MDGs Lan Marie Nguyen Berg ble miljøbyråd i hovedstaden. Nå fosser miljøpartiet frem og kan bli den store vinneren ved kommune- og fylkestingsvalget til høsten.

Da er det svært interessant å se nærmere på hva slags politikk MDG står for. En gjennomgang av MDGs arbeidsprogram for perioden 2017-21 er sant å si blandet kost. Her fremstår MDG som det dyreste partiet i Norge. Det er ikke måte på hva MDG skal finansiere av gode formål, samtidig som de i klartekst sier at de vil begrense den økonomiske veksten. De vil «redusere det materielle forbruket i Norge». De vil «prioritere grønn omstilling fremfor store utvidelser av velferdsstaten». De vil ha økte drivstoffavgifter og «redusere energiforbruket i Norge med 30 prosent innen 2030». Og selvsagt skal de avvikle hele den norske petroleumsnæringen i løpet av de neste 15 år. Så hva skal vi leve av etter oljen? Det har ikke MDG noe svar på, bortsett fra at alt næringsliv, arbeidsliv og alt annet liv skal være «grønt».

Programmet byr også på rene kuriosa som å «stimulere til egen produksjon av strøm for privatpersoner» og «skattlegging av roboter»! Det vil dessverre gå alt for langt å gjennomgå alle merkverdigheter i dette arbeidsprogrammet. Men «grønn omstilling» nevnes et utall ganger i programmet som selve trylleformularet som skal fikse alt, uten at MDG klarer å godtgjøre hvordan denne omstillingen skal skje uten en økonomisk nedtur som vil ryste den norske velferdsstaten.

Alle som er for bompenger erkjenner også at dette er et nødvendig onde. Men under landsmøtet som MDG avholdt nylig erklærte partiets miljøbyråd i Oslo følgende fra scenen: «Jeg elsker bompenger!» Slik snakker en hovedstadsboer som har all verdens kollektivtransport å velge i. Og med dette utsagnet tydeliggjør Lan Marie Nguyen Berg hvor langt unna virkeligheten i mesteparten av landet hun og MDG befinner seg.

I et innlegg i Nordnorsk debatt nylig ble MDG s landsmøtevedtak om å gå mot mer utbygging av vindkraft på land utfordret av professor Kristoffer Rypdal ved UiT. For en uke siden skrev undertegnede en kommentar der jeg bl.a. refererte til Rypdals salve mot MDG: «Med velfunderte og faktabaserte argumenter går han i rette med det han mener er miljøpartiets unnfallenhet med hensyn til hvordan Norge skal klare å nå klimamålene som er satt frem til 2030. Skal disse nås, kommer vi ikke utenom å bygge ut landbasert vindkraft, ifølge Rypdal. Han peker på at denne utbyggingen vil legge beslag på et areal som utgjør 900 kvadratkilometer, eller 2,3 promille av Norges landareal. Rypdal konkluderer slik: «Det representerer ingen rasering av norsk natur. Men å stanse denne utbyggingen vil sette oss minst ti år tilbake på vegen mot klimamålene. Mye tyder på at MDG har parkert i kampen for det grønne skiftet. Å rope om klimakrise er ikke nok».

Jeg oppfordret MDG til å gi tilsvar. Men siden har det vært øredøvende stille. Hvorfor så tause, MDG?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse