Annonse
Jeg føler ikke medynk med verdens rikeste land, - men jeg føler medynk med alle de i det landet som lever fra hand til munn. De som ikke har fast arbeid. De som ikke har råd til helseforsikring, og dermed ikke har muligheten til en anstendig medisinsk behandling, skriver Torleif Paasche. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Medynk - med hvem?

Nå sprer coronaviruset seg raskt også i USA. En varslet katastrofe er under utvikling. Det i et omfang, og med konsekvenser både for USA og resten av verden, ingen er i stand til å forutse. Pandemien har allerede rammet mange land hardt, og mange land står fortsatt for tur. I de fleste av disse landene vil de innenlandske konsekvensene være svært dramatiske. Langt utover det vi fem millioner mennesker i vårt velstående og velorganiserte samfunn står overfor. Det spesielle med USA, er den rollen landet spiller i resten av verden. Derfor er måten de forholder seg til pandemien der, av stor ekstra stor betydning.

Problemet med utviklingen i USA så langt, er hvordan landets øverste myndighet har unnlatt å ta tak i situasjonen. Den har vært avgjørende for spredningen av viruset, og dermed for i hvilken grad landet som helhet kan bli lammet.

President Donald Trump er USAs høyeste utøvende myndighet. Han er valgt av folket og for folket som det så vakkert heter. Han er også den øverste eksekutør av USAs utenrikspolitikk, gjennom ordinære politiske kanaler, og gjennom økonomisk og militær innflytelse. Til dels i overraskende grad også gjennom bruk av personlige twittermeldinger.

Daglig er vi blitt presentert for eksempler på presidentens altoverskyggende behov for egoutfoldelse, enten det gjelder i innenrikspolitikk eller i utenrikspolitikk. Det samme mønstret har vært fulgt i forhold til utviklingen av coronapandemien. Nå er vi dag ut og dag inn er blitt konfrontert med alvoret i situasjonen gjennom reportasjer fra de landene som har vært rammet. Om spredningshastighet, dødsrater, sprengte sykehus og knallharde tiltak for å få kontroll med spredningen av viruset. Samtidig har presidenten i USA beroliget folket sitt med at han «har på følelsen at dette ikke er så farlig, - høyt hevet som han er over vitenskapelige fakta. Det var de som tok smittespredningen på alvor, «alarmistene» i New York og andre, som på en utidig måte skapte uro og bekymring, med negative effekter på børs og økonomi. Alt dette mens hans nærmeste medarbeider stiller opp bak han som tredukker og tinnsoldater. Ikke ulikt scenarier vi er vant til å forbinde med hans «gode venn» i Nord-Korea.

Først når døden banker på bakdøra hans, med TV-bilder fra overfylte sykehus i New York, klarer de siste oppegående folkene omkring han å overbevise mannen om at dette er en trussel av enorme dimensjoner. At den må møtes med omfattende tiltak for å begrense spredningen, og for å ruste opp sykehusene til best mulig å kunne handtere de som blir alvorlig syke. At det kanskje ikke er så lurt å skape «jobbetid» for legemiddelprodusentene og smittevernsutstyrsprodusentene fordi delstatene må stille seg i kø og overby hverandre for å sikre seg mest mulig av det utstyret de trenger.

Gir det meg grunn til å føle medynk med USA?

Sett i perspektiv er det ikke lett å unngå den alternative tanken, på de som hele tiden må forsøke å overleve på yttergrensa av alt menneskelig ellers i verden. De vi vet kommer til å stille helt forsvarsløse i møtet med denne, og med alle andre pandemier.

Og ikke når jeg blir slått av tanken på situasjonen i alle de landene som er utsatt for økonomisk blokade av USA, fordi de på en aller annen måte er kommet på tvers av USAs økonomiske, politisk eller ideologiske interesser. Det gjelder Cuba, siden 1962, og nå i tillegg Russland, Iran, Venezuela og forsøksvis Kina. Disse blokadene er ikke gjort gjeldende bare for USAs egne økonomiske selskaper eller innbyggere. Alle land i den USA-dominerte innflytelsessfæren må forplikte seg til å følge samme linje. Hvis ikke blir de også utsatt for samme type straffetiltak, og må regne med å få frosset sine verdier over alt der USA sitter med innflytelse.

Resultatet av blokaden for de landene som blir ramma, er at de drives i retning av økonomisk ruin. De mister eksportmuligheter, og utestenges fra import av alle typer nødvendighetsartikler. Enten det gjelder kunnskap, råvarer, teknologi, drivstoff, mat eller medisiner. Det overordna målet med blokaden er jo å tvinge landet til å følge USAs imperativ. Uansett vil det skape et grunnlag for indre uro som vil destabilisere det sittende maktapparat og føre landet ut i kaos. Med gode muligheter for «våre» folk til å komme til makta.

Det som skaper sterk indre uro hos meg, er at det å bruke økonomisk blokade av et land på denne måten, ikke er blokade av et land, men av et folk. Gravide, nyfødte barn, barn i skolealder, ungdom, voksne, eldre, alle som er syke, døende. Alle blir berøvet selv det aller nødvendigste for å sikre liv, helse og utvikling, - en framtid.

Det å gjøre et menneske som er død av en coronavirusinfeksjon til et tall i statistikken, er enkelt. Men det føres ingen statistikk som synliggjør økt spedbarnsdødelighet, eller reduksjon i levealder, antallet handicappede, eller antallet ødelagt liv som direkte følge av denne typen økonomisk krigføring.

For de krigførende landene er det selvfølgelig den mest behagelig form for krigføring. Risikoen for egne tap er helt minimale, med unntak for resultatet av det vi omtaler som terroristangrep.

Alle verdens land har faktisk forpliktet seg til å følge visse minstekrav til menneskelig adferd i kamper mellom krigførende parter i en konvensjonell krig. De kan kort oppsummeres i fire punkter:

- Å handle humant, selv i krig
- Å respektere enkeltmennesket.
- Å ta hand om og pleie både egne og fiender.
- Å forby tortur, masseutryddelse, tilfeldige drap, deportasjoner og plyndring.

Alle vet at dette regelverket finnes. Alle vet at det brytes. Alle som bryter dem må regne med å kunne bli konfrontert med slike brudd. I noen tilfeller i sakens fulle bredde, i Menneskerettighetsdomstolen i Haag.

Det finnes ingen slik form for regulering av adferden til de krigførende partene når det gjelder økonomisk krigføring. Derfor er det heller ingen som risikerer å bli stilt til ansvar i Haag. Her gjelder den sterkestes rett, uavgrenset og absolutt, fritatt for ethvert ansvar for konsekvensene.

Skal jeg da føle medynk med Trumps USA, verdens rikeste land, i disse coronatider?

Nei, jeg føler ikke medynk med verdens rikeste land, - men jeg føler medynk med alle de i det landet som lever fra hand til munn. De som ikke har fast arbeid. De som ikke har råd til helseforsikring, og dermed ikke har muligheten til en anstendig medisinsk behandling. Hverken for seg sjøl eller ungene, i tilfelle sykdom. Den muligheten ble blokkert av de som nektet å være med på å finansiere Obamacare gjennom å bli trukket 2,9 % skatt på kapitalinntekten.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse