Annonse
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov sammen med statsminister Erna Solbeg og kong Harald under Frigjøringsjubileet i Kirkenes i oktober. Foto: Barentssekretariatet

Melding til Moskva

Norsk sikkerhetspolitikk utformes i Oslo og ikke i Moskva, og kan ikke dikteres av russiske sikkerhetsinteresser. Men når det er sagt, er det selvsagt slik at norske sikkerhetsinteresser ikke eksisterer i et vakuum.

Opprustningen på russisk side og den ensidige nedrustningen på vestlig og norsk side har forrykket den sikkerhetspolitiske balansen i Nordområdene.

Med vår geografiske beliggenhet som en buffer mellom supermaktene i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss må vi ta hensyn til sikkerhetsinteressene så vel til vår stormaktnabo i øst som vår hovedallierte i vest.

Det er en krevende utenrikspolitisk spagat for en liten nasjon med et stort territorium. Det forutsetter kloke ledere som kan sin historie og som forstår geopolitikkens enkle, men brutale logikk og at det er realpolitikk og interesser og ikke verdipolitikk og filantropi som styrer forholdet mellom stormaktene.

Gjennom hele Den kalde krigen har norsk sikkerhet hvilt på en doktrine basert på avskrekking og beroligelse mot øst, og Nato-medlemskapet begrenset av de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene i forhold til USA, vår hovedallierte i vest.

Vi har lagt begrensninger på oss selv og vårt Nato-medlemskap ved å ikke tillate atomvåpen eller fremmede lands styrker fast stasjonert på norsk jord i fredstid og ikke holde større øvelser med våre allierte i Finnmark nær grensen mot Russland.

Det har vært klok politikk som har bidratt til å stabilisere sikkerhetsbildet i Nordområdene under den kjernefysiske terrorbalansen i snart 70 år.

I forbindelse med 75-årsjubileet for frigjøringen av Finnmark uttrykker imidlertid den russiske utenriksministeren, Sergei Lavrov i en kronikk i Aftenposten 25.10., ”dyp bekymring” i forbindelse med utplasseringen av de amerikanske marinesoldatene på Værnes, aggressive øvelser nær den russiske grense samt for moderniseringen av det norske Forsvaret og økning i forsvarsbudsjettet. 

Han mener at Norge har gått fra base- og øvelsespolitikken og de selvpålagte restriksjonene som har regulert norsk sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden. Det har Lavrov overveiende rett i.

Selv om det bare er en begrenset styrke på 700 amerikanske marinesoldater, som i seg selv ikke representerer noen trussel mot Russland, så representerer det åpenbart et brudd med norsk basepolitikk som har ligget fast siden 1949. Det samme gjaldt den allierte fellesøvelsen Joint Viking i Finnmark i 2017 med 8000 mann.

Det Lavrov imidlertid unnlater å nevne er at mens Norge og de øvrige europeiske Nato-land frem til det siste har rustet massivt ned siden Sovjetunionens kollaps i 1991, har Russland med stigende råvarepriser modernisert og rustet opp helt siden 2002. Opprustningen på russisk side og den ensidige nedrustningen på vestlig og norsk side har forrykket den sikkerhetspolitiske balansen i Nordområdene.

Lavrov trekker riktig nok frem ”statskuppet i Ukraina i februar 2014”som årsak til det kjølige klimaet mellom Russland og Vesten. Det er omstendigheter knyttet til det som skjedde i Ukraina som kan diskuteres, som bl.a. NATO og EUs raske ekspansjon mot øst inn i tidligere sovjetisk interessesfære. Det var uomtenksom og forhastet politikk fra Vestens side.

Men det Lavrov beskriver som en legitim intervensjon, er noe vi i Vesten ser på som en invasjon og et klart brudd på folkeretten. Moskva bør ikke ha vanskelig med å forstå at det uroer nabolandene, inklusive Norge.

Russlands mer aggressive utenrikspolitikk de siste årene, bruken av paramilitære styrker i konfliktområder, utvikling av offensive kapasiteter for cyberkrigføring, et stadig mer pågående patrulje- og øvelsesmønster i våre nærområder og ikke minst siste generasjon hypersoniske presisjonsstyrte kryssermissiler som vi ikke har noe effektivt forsvar mot, bekymrer selvsagt også norske forsvarsplanleggere.

Alt henger sammen med alt, som Lenin og siden Gro Harlem Brundtland en gang sa. Bruddene med de lange linjene og de norske selvpålagte restriksjonene i forbindelse med base- og øvelsespolitikken må naturligvis ses på denne bakgrunn.

Når det er sagt, er det klart at verken russiske eller norske sikkerhetsinteresser er tjent med å bringe amerikanerne helt inn på Russlands dørterskel. Russland er best tjent med et norsk forsvar sterkt nok til å ivareta sine oppgaver i Nato og til å forsvare seg selv. Derfor bør ikke Lavrov bekymre seg om Norge omsider styrker forsvaret, snarere tvert imot.

Det vil bidra til å stabilisere sikkerhetsbalansen i Nordområdene. Det vil berolige våre allierte og skape mindre behov for utenlandske kapasiteter på norsk jord. Det gjør det mulig for Norge å gjenoppta rollen som buffer mellom stormaktene som både avskrekker defensivt og beroliger uten å bidra til å forrykke den strategiske kjernevåpenbalansen mellom stormaktene.

Det siste er viktig. Regjeringens beslutning nylig om likevel ikke å delta i NATOs ballistiske missilforsvar må ses i denne sammenheng. Det er en beslutning for å berolige Moskva på linje med de selvpålagte restriksjonene fra 50-tallet.

Det bryter med amerikanske posisjoner og vedtaket på Nato-toppmøtet i Lisboa i 2010. Det representerer en ikke ubetydelig innrømmelse fra norsk side for å komme russiske sikkerhetsinteresser i møte.

Om Russland ønsker avspenning, er det ikke urimelige å forvente at Moskva svarer med tilsvarende tillitsskapende avspenningstiltak i Nordområdene. Det vil i sin tur kunne legge grunnlaget for å løse den gordiske knute Ukraina har spunnet omkring sikkerhetsutviklingen i Europa og bidra til normalisering i forholdet mellom Øst og Vest.

Den massive russiske ubåtstyrken som i disse dager tar seg ut i havet utenfor norskekysten tyder ikke på det. De nye stillegående russiske ubåtene er utstyrt med presisjonsstyrte hypersoniske kryssermissiler som kan bære atomstridshoder med rekkevidde til å treffe mål på det amerikanske kontinentet.

På samme måte som det amerikanske rakettskjoldet, representerer dette kapasiteter som forstyrrer likevekten i den delikate balansen i strategiske kjernevåpen mellom stormaktene.

Det vi trenger, i Øst som i Vest, er å gjenopprette balansen i konvensjonelle styrker i Europa samt iverksette gjensidig tillitsskapende tiltak og gjenoppta nedrustningsforhandlinger som bidrar til å stabilisere likevekten i terrorbalansen mellom stormaktene.

Det er på tide med tilnærming mellom Russland og Vesten. Ukraina bør ha vært en lærepenge for begge.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse