Annonse
HELSE: Mellomledere ved sykehus toner ofte ned økonomiske styringskrav som direkte berører helsearbeidernes daglige kliniske arbeid. Foto: NTB Scanpix

Mellomlederne er limet

I helseforetakene er mellomlederne limet mellom styring ovenfra og press nedenfra.

Mellomledernes suksess måles i klinikkene ut fra pasientnære beslutninger.

En stor utfordring helseforetakene står overfor er knyttet til hvordan foretakene skal møte en befolkning med økte behov for helsetjenester, og med stadig mer sammensatte helseproblemer. Men også internt i helseforetakene er det utfordringer, fordi rammebetingelsene for styring og ledelse har endret seg de siste tiårene.

Vår mangeårige forskning om styring og ledelse i helsesektoren, viser at mellomlederne har sentrale roller i helseforetakene. Disse lederne skal på den ene siden representere en økonomisk styringsfilosofi med fokus på prestasjonsmål og kostnadseffektivitet, og på den andre siden ivareta en nærhet til den kliniske hverdagen. I dette spenningsfeltet skal mellomledere, som gjerne er leger eller sykepleiere, ta beslutninger ut fra mål nedfelt i mange overordnede styringsdokumenter. Disse målene utgjør flere titalls styringsparametere som skal implementeres i det daglige arbeidet. Samtidig er mellomledere profesjonenes talspersoner, som også forplikter seg til pasientene. Mellomlederne får dermed en rolle som et «to-veis» vindu, der styring ovenfra skal følges opp, samtidig som hensynet til profesjonens synspunkter og pasientenes behov skal ivaretas.

Denne rollen er utfordrende og skaper et spenningsfelt som møtes i mellomledernes ansvar og myndighet.  Mellomlederne forvalter to beslutningslinjer med ulike krav til styring og ledelse. I dette ligger at mellomlederne er toppledelsens «forlengede arm» der de skal utøve prestasjonsstyring i det daglige, i tillegg til at de må forvalte budsjetter og oversette styringskrav. Dette skjer samtidig som mellomlederne har det faglige ansvaret for pasientens ve og vel, som inkluderer personalansvar gjerne for flere titalls – ja, til dels hundretalls- personer. Dette spenningsfeltet kan uttrykkes ved at mellomlederne så å si er «møteplass» for flere, og ofte motstridende, styringskrav/logikker. En styringslogikk der økonomi og effektivitet står i sentrum, og en styringslogikk der de profesjonelle normene og verdiene står sentralt. Mellomlederne skal altså både utøve prestasjonsledelse og relasjonsledelse, noe som gjør hverdagen svært krevende ved at de skal evne å være fjern og nær samtidig.

Spenningsfeltet mellom økonomisk styring og styring ut fra profesjonenes verdinormer, kommer også klart til uttrykk i flere av reformene de siste tiårene i helsesektoren. Flere av reformene kjennetegnes av at organisasjonsmodeller fra privat sektor får innpass i helsesektoren. Prestasjonsmåling, styring og ledelse har fått en framtredende plass. Men helseforetakene er profesjonsstyrte organisasjoner hvor beslutningene legitimeres gjennom profesjonelle vurderinger og ansvar. Siden disse reformene har et sterkt innslag av effektivitetskrav forsterkes betydningen av det økonomiske styringsfokuset. Dermed opplever mange at oppmerksomheten i helseforetakene vris fra vurderinger og ansvar nedfelt i profesjonenes vurderinger, og over til vurderinger av pasientenes behov ut fra økonomiske hensyn. Disse hensynene uttrykkes gjerne ut fra «DRG-poeng», «utskrivningsklare pasienter» og «epikrisetid».

Forskningen vår viser at det oppstår et styringsgap mellom toppledelsen og de enkelte gruppene av helsearbeidere. Selv om mellomlederne vektlegger rollen som «to-veis» vindu i helseforetakenes pasientnære virksomhet, ser vi at flere av disse lederne ofte ønsker å skjerme medarbeiderne fra for mye fokus på prestasjonsmål, effektivitet og budsjettdiskusjoner. Et utsagn fra en av våre informanter i en av våre studier blant mellomlederne i helseforetakene, kan illustrere dette: «Jeg diskuterer ikke økonomiske bekymringer i morgenmøter med de ansatte. Aldri …. Det er mitt ansvar, og det må være mine bekymringer. De ansatte må ha fokus og konsentrere seg om pasienten og ikke belemres med økonomiske bekymringer». Dette gir et bilde på hvilke utfordringer mellomlederne står overfor i sin daglige lederrolle, i møte med medarbeidere som står i det kliniske arbeidet. De skal levere «oppover» og samtidig motivere «nedover».

Utsagnet viser også at styring ovenfra fra toppledelse oversettes og filtreres av mellomledere, som dermed ofte toner ned økonomiske styringskrav som direkte berører helsearbeidernes daglige kliniske arbeid.  Således får mellomlederne også en sentral rolle i fortolkningen av styringskravene i en hektisk hverdag, og hvordan disse oversettes videre i organisasjonen. Mellomledernes suksess måles i klinikkene ut fra pasientnære beslutninger. Dette skaper ofte store lederutfordringer i krysspress nedenfra og ovenfra.

Helseforetakene må derfor leve med flere samtidige og ofte motstridende styringsformer, der det er flere løsninger på utfordringene. Slike utfordringer kan tilbakeføres til ulike syn på styring, som forsterkes mellom styringsnivåene i helseforetakene. I diskusjoner knyttet til styringsutfordringer overses ofte den viktige rollen mellomlederne har som «to-veis» vindu i helseforetakene. Vår forskning viser derimot at mellomlederne ofte er nøkkelen til løsninger når styring møter motstand i den kliniske hverdagen. Arbeidet er krevende, men mellomledere utgjør selve limet mellom styring ovenfra og press nedenfra.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse