Annonse
OLJE-SJEF: Direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk Olje og Gass under et besøk i Hammerfest i fjor. Foto: NTB Scanpix.

Salmer for menigheten

Oljelobbyen i nord skriver salmer for egen menighet, og selger et budskap nordlendingene ikke kjenner seg igjen i.

Budskapet er faststivnet, uten evne til fornyelse.

Det kan tilsynelatende se ut til at oljenæringen er skikkelig i støtet i nord. I Bodø denne uka holdt Gerd Kristiansen sin hittil viktigste tale som LO-leder. Og hele høsten har den nordnorske oljelobbyen svingt seg gjennom Nord-Norge. Ved hjelp av et profesjonelt eventbyrå har Norsk Olje og Gass arrangert en rekke såkalte “folkemøter”.

Med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i spissen har lobbyen besøkt Mo i Rana, Kirkenes, Tromsø, Bodø, og rosinen i petro-pølsen helt til slutt denne uka: Hammerfest – selve utstillingsbyen for bransjen. Budskapet er det samme som de siste 30 årene. Her skal det skapes arbeidsplasser og ringvirkninger som vil gi vekst og tilflytting i nordnorske kystsamfunn.

Som et ledd i denne historiefortellingen er det verdt å merke seg hvor lite som skal til før oljelobbyen bryter ut i begeistret jubel.

For eksempel da det nylig ble kjent at det kan vanke ufattelige 1,7 milliarder kroner til Nord-Norge, dersom Statoil velger å investere 60 milliarder på petroleumsfeltet Johan Castberg utenfor Honningsvåg.

Ikke via ilandføring, men som mulige ringvirkninger i løpet av en utbyggingsperiode på flere år. Det er altså snakk om at utrolige 2,7% av totalinvesteringen vil kunne tilfalle nordnorske leverandører. 

Det er et lavere beløp enn strømleverandøren Troms Kraft alene omsetter for i løpet av et år. Her er det altså bare å trekke nisselua godt ned over ørene. Er det ingen grenser for hvor små og stakkarslige nordlendingene må gjøre seg selv?

Denne type perspektiver blir enda mer interessante i en situasjon der både Statoil, LO og politikere har kastet blikket på den smale sokkelen utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. De burde spørre skeptiske senjaværinger, vesterålinger og lofotværinger om en deltakerandel på 2,7% vil være det som fjerner skepsisen, tvilen og motstanden mot petroleumsaktivitet i disse områdene? 

Innbyggerne i nord, med Hammerfest som unntak, verken tror på eller stoler på oljelobbyen. Det har de da også liten grunn til. Og meningsmålingene viser over lang tid at det ikke er noen entusiasme å spore, selvsagt fordi det har gått opp for folk at oljeaktiviteten så langt ikke har levert noe vesentlig bidrag til å styrke befolkningsutviklingen i nord.

Oljelobbyen i nord sliter med å levere et troverdig budskap utenfor egen menighet. Persongalleriet har vært mer eller mindre uforandret gjennom en årrekke. Arvid Jensen i Hammerfest har vært styreleder i Petro Arctic i nesten 20 år. Geir Seljeseth er Norsk Olje og Gass sin mann i Nord Norge, han jobber iherdig med relasjonsbygging fra sitt kontor i Tromsø. Bendiks Harald Arnesen har etter at han forlot Stortinget inntil nylig jobbet med Senja Petro. Ørjan Robertsen er direktør i LoVe Petro, og styrer virksomheten fra sitt kontor på Sortland. I Bodø har Petro Arctics Kjell Giæver sin base.

Nord Norges oljelobby har ikke bare det til felles at Statoil finansierer store deler av påvirknings-aktiviteten deres. De er alle Arbeiderparti-folk, med mange av sine nærmeste venner, kontakter og nettverk innad i Arbeiderpartiet og LO, både sentralt og regionalt.

Den nærmeste mentoren er den energiske direktøren i Norsk Olje og Gass, Karl-Erik Schjøtt Pedersen, og i noen grad også de mektige nordlendingene Gerd Kristiansen og Frode Alfheim i LO.

For oljelobbyen i nord er drømmescenariet nå at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre igjen overtar olje- og energidepartementet, og helst uten plagsomme mellompartier på slep. 

Spørsmålet vi burde stille oss er hvorfor en bransje, som har økt sin tilstedeværelse i nord kraftig gjennom mange heltidsansatte lobbyister, ser ut til å mangle både bakkekontakt og situasjonsforståelse i landsdelen de opererer i. Budskapet er faststivnet, uten evne til fornyelse, dermed fortsetter man bare å presentere en glanset historie som stadig færre nordlendinger kjenner seg igjen i.

Verken ved oljebasene i Brønnøysund eller i Sandnessjøen er det noen som strutter av begeistring. Selv med investeringer og drift i 100 milliarders-klassen utenfor Helgelandskysten, ser lokalbefolkningen relativt sett lite til lokale ringvirkninger. Kombinert med utsikter til 2,7% av Johan Castberg-kaka i Barentshavet, skaper det ikke oppdrift i den nordnorske opinionen.

Til tross for alle millionene som er sprøytet inn i PR og samfunnskontakt har petroleumsnæringen mislyktes i en av sine viktigste jobber i nord; å skape bredere aksept for olje- og gassaktivitet i landsdelen. Dermed har man også gjort jobben for nei-partiene og miljøbevegelsen mye enklere enn den trenger å være.

Altfor seint har det gått opp for den nordnorske oljelobbyen at det mest overbevisende argumentet aldri kommer til å bli oljerelaterte arbeidsplasser i Nord-Norge, men de enorme inntektene nasjonen vil gå glipp av uten oljeaktivitet i nord, milliarder som vil opprettholde velferd og finansiere offentlige arbeidsplasser i tiår fremover.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse