Annonse
Foto: Scanpix

Mennesker på flukt fra krig – vårt ansvar

Vi må møte dem slik vi ville ønsket at noen møtte oss, skriver Hanne Stenvaag.

Vi vil ikke ha politikere og ledere som konkurrerer om å være strengere enn våre naboland, sånn at flyktningene heller reiser dit.

Jeg vil begynne med å takke – alle de menneskene i Europa som de siste månedene har reist seg, gjort store og små handlinger for å vise at flyktningene er velkommen her hos oss, i vårt land, i vår by, på vårt sted.

De som har tatt imot båtflyktninger på greske øyer. De som har tatt med velkommen-plakater til tyske jernbanestasjoner. De som stilte opp med klær og telefonkort på den danske grensa. De som har servert mat på Politiets mottakssenter på Tøyen i Oslo.

De som har samlet inn klær, de som offentlig sier at de vil åpne sine hjem for flyktninger. De som har stilt opp på markeringer over hele landet til støtte for flyktningene.

I en tid der mange land i Europa, inkludert vårt eget, fører en streng flyktningpolitikk har mennesker reist seg og protestert. I en tid der motstand mot flyktninger og fremmedfiendtlighet har fått skremmende stor oppslutning på ytterste høyrefløy i mange land, har mennesker ikke latt seg skremme av at mange flyktninger de siste månedene har kommet til Europa.

Der europeiske politikere har vært redd for hva denne situasjonen vil føre til, har grasrota, mange vanlige folk sett det helt sentrale: de som kommer flykter fra krig, bomber, undertrykkelse. De er mennesker, akkurat som oss. I en annen situasjon kunne det vært oss som måtte flykte, og som ville vært overlatt i andre menneskers hender. Vi må møte dem slik vi ville ønsket at noen møtte oss.

Dette engasjementet må vi holde fast på i tida framover. De som kommer hit til Tromsø har bruk for vår støtte, at vi blir deres venner. At vi går på besøk, blir kjent, ser nye klassekamerater, nye barn i barnehagen, inkluderer dem i fritidsaktiviteter, at vi deler av vårt. Men det er også viktig at vi stiller krav til våre politikere – i alle partier – om å lytte til dette engasjementet.

At vi ber dem om å være modige, ta stilling for solidaritet med flyktninger. At vi støtter dem, så de ikke blir redde for at stemninga skal snu. Det koster for norske politikere å ta klart stilling for solidaritet med flyktninger. Dessverre snakker ikke våre politikere like tydelig som Merkel i Tyskland og Löfven i Sverige har gjort.

Og så må vi si fra at vi ikke vil ha de innstramningene i flyktningpolitikken som Norge har innført og planlegger å innføre. Vi vil ikke at enslige mindreårige fra krigsområder som Afghanistan skal få midlertidige oppholdstillatelser som gjør at de tvangsreturneres når de fyller 18. Vi vil ikke at asylsøkere med avslag skal interneres i lukkede leirer. Vi vil ha løsninger for alle de lengeværende barna.

Vi vil ha ordninger som gjør at barn, men også voksne ureturnerbare flyktninger på et tidspunkt skal kunne få opphold i Norge, at de ikke skal kunne leve et helt liv på norske asylmottak. Det verste eksempelet er Yemane Teferi fra Eritrea, som har bodd på asylmottak i Norge i mer enn 20 år. Vi vil ikke at barnefamilier skal deporteres til Afghanistan, slik vi opplevde med familien Khawari i sommer, som nå lever under jorda i frykt for sitt liv i ett av verdens mest urolige land. Vi vil ikke at Norge skal inngå returavtaler med land som Eritrea, et av verdens verste diktaturer. Vi vil ikke ha politikere og ledere som konkurrerer om å være strengere enn våre naboland, sånn at flyktningene heller reiser dit.

Tromsø har en lang tradisjon for å ta imot flyktninger, inkludert solidaritetsarbeid for flyktninger som har måttet kjempe hardt for å få bli i Norge. Det har vært kirkeasyl og støtteaksjoner, som har engasjert mange mennesker og fått brei politisk støtte lokalt. Den store støtten til Yalda-saken var med på å endre situasjonen for en del lengeværende barn i Norge. Støttegruppa i Tromsø ønsker å videreføre dette solidaritetsarbeidet, fordi vi har sett at det er mange flyktninger i Tromsø som trenger støtte i sine saker.

Igjen - et stort takk til alle som på ulike måter står opp og tar et standpunkt for solidaritet med flyktningene. Som ikke aksepterer at flyktninger skal risikere livet ved Europas bevoktede grenser. Som krever at Europa tar ansvar i den akutte situasjonen, og at Norge gjør en større innsats, både ved å øke hjelpen i nærområdene og ved å ta imot flere.

Som er villig til å engasjere seg, her, nå og framover, i hverdagen, fordi de ser at flyktningene er mennesker, med de samme behov, ønsker og drømmer som oss – om en hverdag og framtid for seg og sine barn uten bomber, krig og død.

Hanne Stenvaag, Støttegruppa i Tromsø

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse