Arne-Wilhelm Theodorsens første innlegg om Joshua Frenchs foredragsturne vakte stor interesse og ble kommentert og debattert av lesere over hele landet.

Menneskeverd , humanitet og full ytringsfrihet i «French-debatten»

Jeg ber ordføreren og kulturhussjefen bruke jula godt og tenke ut ei klok løsning som sikrer humanitet, menneskeverd og full - ikke halv - ytringsfrihet i en sak som åpenbart berører svært mange mennesker og som handler om åpenhet, toleranse og internasjonal solidaritet.

I kjølvatnet av mitt innlegg i Nordnorsk debatt om French-arrangementet i Kulturhuset i Tromsø har jeg mottatt enormt mange synspunkt, kommentarer og henvendelser på nettet og i direkte meldinger/samtaler (stryk det som ikke passer) med meg.  Mange er udelt enige med meg om at hele arrangementet er så betenkelig at det må avlyses, mens flere – bl.a. ordføreren – er enige med meg i det problematiske med sjølve historia som skal fortelles fra scenen, men at hensynet til ytringsfriheten må stå øverst.

Vinterfestuka i Narvik hadde planlagt tilsvarende arrangement i Svarta Bjørn-konferansen.  De har nå funnet ut at dette foredraget kolliderer kraftig med de visjoner og verdier de har for konferansen. French-foredraget kan dermed ødelegge konferansens omdømme, og de har valgt å avlyse dette.  

Kulturhuset i Tromsø ser det ikke slik; de er en profesjonell og kommersiell scene for ulike opptredener og vurderer dette i en slik sammenheng.  Så sjøl om begrepene «Ytringsfrihet» og «Ikke-sensur» brukes for å forsvare Kulturhusets programmering, så skjønner vel alle at det dreier seg om penger.  Det selges jo billetter for en betydelig sum og dette kommer både foredragsholder, tilrettelegger og Kulturhuset til gode. Det ønsker jeg ikke å legge meg opp i, men det er kanskje greit at det sies?

Debatten som har rast (det har nå vært veldig lite raseri) har i stor grad dreid seg om hvor grensen for ytringsfrihet skal gå, eller satt på spissen om det skal være noen grense i det hele tatt.  Mitt poeng  har vært – og er – at ytringsfriheten dreier seg om å forsvare den frie mening, ikke om retten til å forsvare/bortforklare/heroisere (her er det ikke «stryk det som ikke passer»; iht.  folk som har bivånet dette er det akkurat det foredraget handler om) ulovlige handlinger.

Det går imidlertid også andre diskusjoner om ytringsfrihetens grense. I Aftenposten ble det nylig publisert en kronikk hvor forfatteren (han heter Bjørn Stærk, karakteriserer seg som ex-høyrepopulistblogger, og han har lang erfaring i å delta aktivt i svært «åpne» diskusjoner) reflekterer og problematiserer forhold knyttet til den ekstremt frie og tolerante debatten, hvor det nærmest ikke går noen grense for ytringsfrihet. Jeg oppfatter at han fortsatt er sterkt tilhenger av fri og åpen meningsutveksling, samtidig som han belyser en del grunnleggende utfordringer med det.

En av hans «observasjoner» er at mens han deltok i diskusjoner om f.eks. jødeforfølgelse og rasediskriminering, så var det en diskusjon mellom menings- og formuleringssterke mennesker, uten at de det gjaldt var invitert inn i diskusjonen;  verken jøder eller  folk som var ofre for rasediskriminering.  Man diskuterte liksom «de andre».

I diskusjonen om French sitt foredrag er det nødvendigvis ikke slik. Her har flere mennesker med erfaring og kompetanse fra internasjonalt solidaritetsarbeid ute i felten, og også mennesker som  direkte har følt truslene, torturen og forfølgelsene, ytret seg i debatten  eller tatt kontakt med meg. Gjennomgående har de sagt at det er viktig med ytringsfrihet og den må vi kjempe for, men at det er kanskje enda viktigere å kjempe for humanitet og menneskeverd når blodet flyter i kampene mellom krigsherrene, når terroren og frykten rår og når folk lider.

Sterkest av alt har fredsprisvinnerne sagt dette, sjøl om de ikke har uttalt seg om denne konkrete turneen. De har likevel sagt: «Ikke rull ut den røde løperen!» Dessuten er det ganske mange mennesker med grunnleggende erfaring, både som hjelpearbeidere og som ofre, som reagerer sterkt på turneen. De sier: «Avlys turneen. Hensynet til ofrene kommer først!»

I denne debatten er premissene i stor grad lagt av mennesker med gode holdninger, humant demokratisk sinnelag og  gjennomtenkte meninger.  Det er langt på vei en «klassisk, liberal idealdebatt» (uttrykk lånt fra Stærks artikkel i Aftenposten). Samtidig er det få som har konkrete erfaringer fra katastrofeområder og menneskelige lidelser i disse områdene. (Dette gjelder jo også meg sjøl, så «jeg møter meg kanskje litt i døra» her ?)

Forstå meg rett; det er svært positivt med en slik debatt.  Men jeg mener at man bør lytte litt mer til de som i til dels svært farlige situasjoner har stått i katastrofene og operert mennesker, delt ut mat og medisiner, skaffet husly, tatt vare på ofrene osv.  mens krigsherrenes kuler har plystret over hodene deres, granater har eksplodert og leiesoldater har gjort tilværelsen utrygg? Hvorfor høres det ikke mer på de som har opplevd infernoet?

Så dreier dette seg om politikk, og politikk er det muliges kunst. (Det vet jo jeg med djup erfaring som folkevalgt vararepresentant i til kommunestyret; representant for et lite parti som jeg i tillegg har meldt meg ut av). Det er vel derfor lite sannsynlig at verken ordføreren eller kulturhussjefen vil endre på sine avgjørelser. Likevel; når en offentlig infrastruktur stilles til rådighet for et så kontroversielt arrangement som dette, med henvisning til at ytringsfriheten står høyt, kan det ikke da kreves at foredragsholderen sjøl respekterer ytringsfrihet og demokratiske prinsipper?

I foredragsturneen er det ikke tillatt å stille frie spørsmål til foredragsholderen. Eventuelle spørsmål som stilles må være innsendt på forhånd og godkjent. I praksis betyr det at spørsmål er sensurert bort, og folk som har vært på foredraget sier at denne delen av arrangementet er nærmest parodisk.  Det er heller ikke gjort slik som vanlig er, at presse og media har fri adgang til arrangementet. Etter mitt syn minner dette mistenkelig om opptredener som ellers skjer hos presidenter i to land vi kjenner godt; ett land som vi er nabo med og ett land som vi er alliert med.  Vi kaller ikke akkurat dette for demokrati.

Det er da jeg tenker, er det ikke mulig å løse denne saken på en annen måte? Kan ikke Kulturhuset og Tromsø kommune kreve at hvis foredraget holdes, så må det gjennomføres etter vanlige og gode demokratiske prinsipper, uten at det dermed gjøres til en almen folkedomstol? Kan ikke kommunen kreve at det skal det være fri adgang for presse og relevante hjelpeorganisasjoner (Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Amnesty, Leger uten Grenser, Fellesrådet for Afrika  o.l. ) og at disse har anledning til å stille spørsmål og komme med kommentarer etter at foredraget er avholdt?  Hvis foredragsholderen ikke går med på dette så må meldinga bli at man i respekt for ytringsfriheten avlyse arrangementet.

Jeg ber ordføreren og kulturhussjefen bruke jula godt og tenke ut ei klok løsning som sikrer humanitet, menneskeverd og full - ikke halv - ytringsfrihet i en sak som åpenbart berører svært mange mennesker og som handler om åpenhet, toleranse og internasjonal solidaritet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse