Annonse
STILLER SPØRSMÅL: Er Finnmarkskommisjonen med på å legitimisere det store landrøveriet i Finnmark, spør kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Ola Solvang

Mens det ennå finnes samisk land i Finnmark

Finnmarkskommisjonen bedriver det store landrøveriet.

Brødtekstbilder: 
ELVA SKAL LEVE: Fra aksjonene mot utbygginga av Altavassdraget for rundt 30 år siden. Arkivfoto
Er Finnmarkskommisjonen med på å legitimisere det store landrøveriet i Finnmark?

Retten til land og vann i Finnmark har lenge vært omstridt, og mange av oss husker ennå det engasjement og den debatt Alta-utbyggingen på 1970- og 80-tallet skapte. I erkjennelse av at både samene og finnmarkingene for øvrig, hadde rettigheter til land og vann i Finnmark, ble Finnmarksloven vedtatt.

Erkjennelsen kom særlig til uttrykk i lovens § 5 hvor det heter at «samene har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.» Undertegnede var hovedtillitsmann for de berørte reinbeitedistrikter under Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, feltene Nordreisa/Kvænangen. Der fikk grunneiere pådyttet større arealer enn de i utgangspunktet var klar over.

Finnmarkskommisjonen, som er oppnevnt for å kartlegge og identifisere lignende rettigheter i Finnmark som vårt Storting har erkjent at samene har opparbeidet gjennom langvarig bruk av land og vann, har nå fullført tre utredningsfelter i Finnmark. Utredningene omfatter feltene: 1. Stjernøya / Seiland 2. Nesseby kommune og 3. Sørøya.  Finnmarkskommisjonen har kommet til at Finnmarkseiendommen (FeFo) eier all grunn i utredningsfeltene med unntak av en eller to parseller på henholdsvis 0,02 og 0,007 km2. Kommisjonen har heller ikke funnet kollektive bruksrettigheter utover det som allerede er nedfelt i Finnmarksloven.

Realiteten er dermed at kommisjonen ikke et eneste sted innen de tre utredningsfeltene har funnet at det eksisterer noen form for kollektive rettigheter som samer, eller lokalbefolkningen for øvrig, kan disponere over. Finnmarksloven § 5 er således ikke oppfylt et eneste sted i rettsutredningsprosessen ennå.

Dette resultatet kan neppe være i samsvar med det vårt Storting så for seg da det vedtok finnmarksloven. I forarbeidene til loven uttalte Stortingets justiskomite at høyesterettsdommer i Selbu- og Svartskogsakene er viktige rettskilder for Finnmarkskommisjonen, og «anvisning på hvordan tradisjonell samisk bruk skal anses som grunnlag for rettserverv». Henvisningen viser at justiskomiteen i realiteten formodet at Finnmarkskommisjonen bør vurdere bevisene for bruken og anvende jussen på samme måte som i disse dommene – som for øvrig er sagt å være i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser overfor samene. Formodentlig bør dette også innebære at om lokalbefolkningen i Finnmark – samer som nordmenn – har brukt sin utmark på samme måte som folk i Manndalen (Kåfjord kommune), som vant eiendomsrett i Svartskog-dommen, jf. Rt. 2001 s. 1229, bør de også få sine rettigheter erkjent og fastlagt på tilsvarende måte.

Finnmarkskommisjonen har funnet at lokalbefolkningene har brukt sine tradisjonsområder i samme grad og omfang som folk i Manndalen. Likevel har den kommet til at verken folk på Stjernøya, Seiland, Sørøya eller i samekommunen Nesseby, har ervervet rettigheter av noe slag utover det som alt er lovfestet i finnmarksloven.

Overraskende nok er det statens disposisjoner – gjennom fornorskningsperioden – og fravær av dokumenterbar styring, som gjør at lokalbefolkningen ikke har vært i god tro om sin rett.
Ved å legge vekt på statens disposisjoner i fornorskningstiden, slår kommisjonen fast at «læren om statens grunn» – at staten eier all usolgt grunn i Finnmark uten å måtte hefte for andre rettigheter enn det som sto i de frasolgte eiendommenes skjøte – fortsatt lever. Det slås også fast at det dermed ikke er nødvendig å legge vekt på kollektive rettigheter og lokalbefolkningens sedvaner og rettsoppfatninger.

Hittil i de tre rapportene har gjeldende rettsoppfatninger blitt tilsidesatt til fordel for en rettsoppfatning som hører til koloniserings- og fornorskningstiden. Det er blitt gått bort fra selve utgangspunktet til Finnmarksloven: erkjennelsen om at staten ikke er eier av land og vann i Finnmark – det tilhørte befolkningen.

Spørsmålet er om dette er bevisst, om Finnmarkskommisjonen er med på å legitimisere det store landrøveriet i Finnmark, eller at det simpelt  nok er en misforståelse, som dessverre allerede har kostet befolkningen 3000 km2 land og vann til FeFo. Om dette fortsetter, må det tas initiativet til å endre loven – mens det ennå finnes samisk land i Finnmark.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse