POLITIKK FOR NORD-NORGE: MDG vil prioritere bedre og tryggere fylkesveier over nye og dyre veiprosjekter, jobbe for en rask realisering av Nord-Norge-banen og tilrettelegge for elflysatsing på kortbanenettet,skriver Kriss Rokkan Iversen. Foto/illustrasjon: Svein Arnt Uhre

Mens Nygård plukker kirsebær

Mens Oddvar Nygård plukker kirsebær og FrP kjemper med seg selv over bompenger, er verden inne i den største omstillingen i historien. Det grønne skiftet øker og vil innen få år radikalt endre globale markeder - med eller uten norsk næringsliv. Derfor er grønn omstilling det eneste svaret som vil sikre den norske velferdsstaten inn i framtiden.

Den siste ukens meningsmålinger viser at den grønne bølgen som har slått inn over Europa endelig har nådd Norge. 9.2 % på kommunemålingen og 5.7 % på stortingsmålingen viser at MDG vil være en politisk kraft å regne med framover. Målingene har visstnok rystet det politiske landskapet, men er i så fall et tegn på at styringspartiene er i utakt med tiden vi lever i.

Bølger bygges nemlig opp langt ute i havet før de bryter i møte med land. De stadig mer skremmende rapportene fra FNs klimapanel og naturpanel har satt massene i bevegelse, ledet an av det største ungdomsopprøret siden sekstiåtterne tok til gatene. Mange mener at bompengedebatten – der bilen settes opp mot mennesker og miljø – representerer det nasjonale grunnbrottet for den grønne bølgen. Resultatet kommer tydelig til syne i disse meningsmålingene.

Hvorfor så selektiv, Nygåard?

Kraften i den grønne bølgen omtales da også i innledningen av Oddvar Nygårds kommentar «Hvorfor så tause, MDG?», publisert hos Nordlys og Nordnorsk debatt 7. juni 2019. Her konkluderer han med at MDG kan bli den store vinneren ved høstens kommune- og fylkestingsvalg. På dette punktet er vi helt enige, Nygård og jeg, men deretter er vi på helt ulike bølgelengder.

For mens Nygård bruker resten av teksten til å plukke kirsebær fra MDGs politiske program, har jeg en høne å plukke med ham.

På én uke har Nygård publisert to kommentarer der han utfordrer MDG til å komme med tilsvar på hans spørsmål knyttet til store, sentrale politikkområder som energi, mineraler, næringsliv og samferdsel. Det sier seg selv at kortere kronikker ikke egner seg til å gi detaljbeskrivelser av slike omfattende politikkområder.

Derfor bruker politiske partier partiprogrammer og resolusjoner til å forklare sine standpunkter til de som ønsker å sette seg inn i saken. Det gjelder selvsagt også for De Grønne.

Til Nygårds forsvar ser det ut som han har satt seg inn i MDGs arbeidsprogram for perioden 2017-2021. Problemet er at innsatsen stanser der.

Slik betaler vi for det grønne skiftet

Nygård hevder at MDG er det dyreste partiet, men han har ikke ett eneste regnestykke som viser hvordan han kan konkludere slik. Dette viser en manglende innsikt i våre alternative statsbudsjettsom er fremmet på Stortinget.

Våre alternative statsbudsjett er i balanse, samtidig som de sikrer grønt næringsliv, bygger et mer robust samfunn, sørger for mindre uttak fra oljefondet og sikrer de med lavest inntekt bedre økonomiske rammer. Neste gang Nygård skal gjennomgå hvordan MDG vil finansiere vår grønne politikk, anbefaler jeg ham derfor å starte med å se på våre alternative statsbudsjett som er foreslått på Stortinget.

Nygård ser heller ikke ut til å ha fått med seg hverken «De Grønnes plan for Norge etter oljen» (resolusjon MDGs landsmøte mai 2019) eller denne ukens framlegg av rapporten «Grønn vekst for framtiden» utarbeidet av opposisjonspartiene MDG, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet i samarbeid med tankesmien Agenda.

Livet etter oljen

Mens MDGs egen resolusjon foreslår en rekke konkrete tiltak gjennom en innovasjons- og gründerpakke og en omstillingspakke for oljearbeidere, peker det første, store koordinerende samarbeidet mellom opposisjonspartiene retning for en felles nærings- og industripolitikk som skal sikre null utslipp og opprettholde vår velstand samtidig. Nygårds påstand om at MDG ikke har noe svar på hva vi skal leve av etter oljen stemmer ikke. Han har bare ikke lest det.

For det må komme et liv etter oljen. Og den virkeligheten møter vi best gjennom å starte forberedelsene nå.

I 2015 vedtok regjeringen at Norge innen 2030 skal redusere de norske klimagassutslippene med 40 % med utgangspunkt i utslippstallene fra 1990. Likevel kunne altså Statistisk Sentralbyrå denne uken melde at Norges klimagassutslipp tvert i mot fortsetter å øke – selv uten at utslippene fra forbrenning av olje og gass vi eksporterer er inkludert. Denne rapporten kom parallelt med nyheten om at Olje- og energidepartementet tildeler 90 nye blokker til TFO-områder på norsk sokkel. Det sier seg selv at avstanden mellom teoretiske målsetninger og politikken som nå føres er betydelig.

MDG har en plan for hvordan utslippene skal kuttes og for hvordan Norge skal rigge seg for tiden etter oljen. Et mer betimelig spørsmål er derfor om regjeringen har en plan for å oppnå klimamålene de selv har satt?

Et eventyr med lykkelig slutt

Én ting er soleklart. Vi må våge å sette en dato for avviklingen av norsk petroleumsnæring. Det betyr imidlertid ikke at oljeeventyret er over. Tvert i mot, gir pågangsmotet, kunnskapen og teknologien utviklet gjennom dette kapittelet i vår historie oss et unikt utgangspunkt for Norges rolle i det grønne skiftet. Vi har alt som skal til for å skape trygge, grønne jobber, sikre velferdsstaten og bidra i den globale dugnaden på én og samme tid.

Grønn omstilling er ikke et trylleformular, men en nødvendighet. En nødvendighet som også gir muligheter for de som tar framtiden innover seg. Store, norske næringslivsaktører har identifisert denne nødvendige omstillingen i et prosjekt de kaller Norge 203040. Sammen har de tatt mål av seg å vise hvordan det norske næringslivet kan bidra til å oppnå klimamålene uten subsidiering. Årsaken til at aktører som DNV-GL, Umoe og Statkraft investerer i dette prosjektet er ikke fordi de er virkelighetsfjerne idealister. Det er fordi de vet at forretningsmodeller, innovasjon og investeringer basert på bærekraft er det eneste som vil gjøre dem konkurransedyktige i den grønne framtiden.

Ny tid krever nye tanker

Teknologiutviklingen, og da særlig framveksten av kunstig intelligens, vil ha konsekvenser for arbeidslivet som vi knapt kan fatte rekkevidden av. Mange arbeidsoppgaver som i dag utgjør en sentral del av jobben til mennesker, vil overtas av roboter, mens nye, ukjente jobber vil følge i robotiseringens kjølvann. World Economic Forum spår da også at to av tre av dagens seksåringer i framtiden vil ha en jobb som ikke finnes i dag.

Å komme denne utviklingen i forkjøpet krever at man tør å tenke nye tanker. Skattlegging av roboter er en slik tanke. Dette vil nok ikke oppfattes like merkverdige i en nær framtid der arbeidstakere må omskoleres til nye jobber og den norske velferdsstaten risikerer å miste skatteinntektene sine med robotenes inntog. Det Nygård kaller for rene kuriosa, kaller jeg strategisk planlegging.

Jeg har enda mindre forståelse for at Nygård synes styrking av lokal energiproduksjon er merkverdig. Solcellepaneler på taket av private boliger er en vinn-vinn-situasjon for både mennesker og miljø. Huseieren får større forutsigbarhet i egen økonomi, større innsikt i eget energiforbruk og større evne til å forsyne seg selv med lys og varme under strømbrudd. Samlet sett vil dette også øke beredskapsevnen i områder der konsekvensene av klimaendringene merkes først gjennom mer ekstremvær. Nord-Norge er et slikt område.

Bedre veier, Nord-Norge-banen og elfly

Og det bringer oss over til Nygårds påstand om at MDG og vår grønne politikk befinner seg milevis unna virkeligheten i mesteparten av landet vårt.

MDG har de siste årene vært på en reise, der inntoget av grønne politikere i kommuner og fylkesting over det ganske land har bidratt til en utvidelse av partiets politikk. Følgelig tar MDGs politikk i dag i langt større grad hensyn til det regionale mangfoldet Norge utgjør. Nygård bruker Lan Marie Nguyen Bergs kjærlighet til bomringer som et eksempel på denne påståtte avstanden. Siden de store byene er viktig en del av Norge, er dette selvsagt en viktig politisk sak for MDG. Det betyr imidlertid ikke at MDG ikke har politikk for andre varianter av den norske virkeligheten.

For å holde oss i kollektivfeltet, vil jeg bruke anledningen til å vise til fylkesprogrammet for MDG Troms og Finnmark. Her er det lite snakk om bompenger, men heller om hvordan vi vil prioritere bedre og tryggere fylkesveier over nye og dyre veiprosjekter, jobbe for en rask realisering av Nord-Norge-banen og tilrettelegge for elflysatsing på kortbanenettet . Dette er bare noen av punktene innenfor 11 politikkområder som i aller høyeste grad forholder seg til den nordnorske virkeligheten.

Jeg oppfordrer Nygård til å lese fylkesprogrammet til MDG Troms og Finnmark. Der finnes det mange forslag til nordvendt, grønn politikk han kan plukke fra neste gang han er ute på kirsebærtur.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse