Annonse
Anna Karoline er juvelen i Jektefartsmuseets samling. Lørdag 22. juni åpnet museet, en merkedag i kystens historie.

Mens omtrent alt vi har av stabbur her i landet er vernet, har vi latt kystens relikvier råtne på rot

“En fabelbåt, en åndernes farkost”. Slik beskriver Hamsuns gulkledde Nagel nordlandsjekta i boka «Mysterier».

Nå får den sitt eget museum i Bodøsjøen, denne fabelaktige farkosten som gjennom 400 år knyttet Nordland til verden; den nære og den fjerne.

Slik Borr i Bekmørtna avveier mulige reisemål i Ivar Enoksens Hamsun-pastisj «Nattseilere»: «Malangen, Salangen, Hamburg, Kiel, Malangen, Salangen, Hamburg, Kiel».

Lørdag åpnet fabelbåtens eget museum, bygget rundt jekta «Anna Karoline». I mange år et neglisjert vrak, i dag selv kronjuvelen i museets fortelling om kysten.

For slik muleseler fraktet gull ned fra Californias fjell, fraktet jektene hvitt gull fra Nordlandene til Bergen. Sakte men sikkert, år etter år.

Det var strabasiøse turer i en båt uten dekk, men fortjensten var stor for de som nådde fram. Og det gjorde de fleste. Å eie en jekt ble dermed en sikker inntektskilde for folk nordpå.

Mange av eierne var prester som mottok tørrfisk i tiende, og erkebispen i Trondheim sikret seg alt på 1300-tallet store eiendommer langs kysten i nord gjennom salg av avlatsbrev.

Det var et uhellig møte mellom børs og katedral, som i stor grad utarmet fattige fiskere nordpå. Men det bidro avgjørende til å bygge en virkelig katedral. For selv om Nidarosdomen er bygget i stein, er den fundamentert på tørrfisk.

Åpningen av Jektefartsmuseet er resultat av en lang prosess og hardt arbeid fra mange lokale ildsjeler. Ikke minst tidligere Bodø-ordfører Ole H. Hjartøy, som utnyttet sitt nettverk i regjeringen rundt valget for fire år siden til å få den nødvendige statlige bevilgningen på plass.

Det skjedde 60 år etter at «Anna Karoline» kom til Bodsjøen. 60 år der den sakte forvitret og nesten gikk i oppløsning. Som så mange andre av disse jektene.

Mens omtrent alt vi har av stabbur over en viss alder er vernet i dette landet, har vi tillatt kystens relikvier å råtne på rot, fortært av pælemark og likegyldighet.

«Anna Karoline» er faktisk den siste av dem alle, og har fortjent sin plass på pidestall.

På det meste var det 300 av dem. I fast fart sørover til Bergen med tørrfisk, tran og skinn. I retur med alt det et nordnorsk lokalsamfunn trengte.

De var vår livline til omverden. Helt fram til dampskipene åpnet nye handelsruter til Oslo - ikke Bergen - og jekta sakte ble en del av historien.

Det skapte en overgang til moderniteten, der Nord-Norge gikk fra å være en eksotisk, isolert provins, til å bli en integrert del av fedrelandet. Etter hvert mer og mer like alle andre.

Da hadde jektefarten siden 1300-tallet vært verdens vei inn til oss. Gjennom en trafikk som ikke bare ga oss salt og brennevin, men også kulturelle impulser utenfra.

Jektefarten la også grunnlaget for Bodø som handelsby, og Nordland som et av landets største eksportfylker i dag.

Derfor er etableringen av dette museet så viktig, det vil styrker våre røtter og vår identitet. Ikke minst for den oppvoksende slekt, for hvem jektefarten er en støvete historie fra fortiden.

Men museeet er viktig langt ut over Bodø og Salten. Kystkulturen har helt fram til det siste vært en neglisjert del av vår nasjonale fortelling. Den bofaste bonden har vært idealet, fiskeren og sjømannen en rotløs vagabond vi aldri helt kunne stole på.

Men Norge henter faktisk sitt navn fra «Norvegr» - veien nordover. Den veien ble holdt åpen av disse jektene gjennom hundrevis av år.

Bærere av drømmer og livsgrunnlag, med navn som «Haabet», «Evigheden» og «Den vandrende ridder».

Nå er vandringen endelig over, og den nordnorske fabelbåten har fått sin faste havn.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse