Annonse
Politiske motstandere i Bodø, som Høyres Ole Henrik Hjartøy og Aps Ida Pinnerød, har de siste årene vært flinke til å stå sammen om de store prosjektene og har brukt valgkampene til å sikre nasjonal støtte til dem, skriver Stein Sneve (innfelt) Foto: Avisa Nordland

Mens Tromsø bruker tida på å gjøre om på forgjengernes prioriteringer, har Bodø videreført dem.

Det er valgkamp! For den som ikke har fått det med seg.

Politikere som ellers er nokså usynlige er plutselig å se over alt, og nye løfter faller tett som snø i januar. Bare denne uken har Bodø fått ja til både ny flyplass og ny fraktrute til Tromsø.

Gode nyheter overbragt av en statsråd og en statsminister.

Det vil si, flyplassen fikk vi allerede i 2017. Den gang både Erna Solberg og Siv Jensen kom til Bodø for å fortelle at regjeringen stiller med 2,4 milliarder til prosjektet.

Og av en eller annen merkelig grunn var 2017 også… vent på det: Et valgår!

Dette skrives ikke for å anklage politikere for å komme med valgflesk. Det gjør de også, men flyplassen i Bodø skal faktisk flyttes.

De vet vi ikke minst etter ukens budskap om at alle hindringer (og de har vært der) nå er ryddet av veien. Og godsruta kommer på plass.

Slik sett er valgløfter fra en regjering i en kommunevalgkamp mer til å stole på enn når det stunder til stortingsvalg. For nå kan de ikke etter valget skylde på at de ikke fikk flertall alene.

Det gir lokale politikere et ekstra mulighetsrom i en kommunevalgkamp. Problemet er at det gjelder politikere i alle kommuner, og regjeringen kan ikke fordele milliarder over alt.

Derfor er det all grunn til å hylle lokalpolitikere som lykkes i å utnytte mulighetsrommet i valgkamper, og sikre seg både løfter og milliarder. Slik politikerne i Bodø har klart de siste årene.

Det er mange grunner til det. Ikke minst har Bodø Høyre og Frp vært usedvanlig dyktige til å plassere «sine» folk i sentrale posisjoner i de to departementene som kanskje betyr mest for utviklingen i Bodø og Nordland, samferdselsdepartementet og næringsdepartementet.

Men det skyldes også en politisk vilje til å stå sammen om de store prosjektene, en vilje som har preget bodøpolitikken det siste tiåret.

Mens partiene i Tromsø bruker store deler av tida etter at de får makt til å gjøre om på forgjengernes prioriteringer, har vi i Bodø maktet å videreføre dem.

Dette gjelder ikke minst større prosjekter som krever et stortingsflertall, og/eller skal gå over flere valgperioder. For på riksplan har man ikke alltid samme vilje til å videreføre forgjengernes prosjekter, og da gjelder det å binde alle partier til masta.

Også der har valgkamper sin misjon, for selv om opposisjonen ikke har noen penger å dele ut, kan de avkreves støtte til prosjekter om de skulle få makta senere.

Her har bodøpolitikerne ut over Høyre og Frp også vært dyktige.

Evnen til å samles om de store prosjektene har altså vært en av bodøpolitikkens store styrker de siste årene. Det finnes ingen garantier for at det vil fortsette slik.

De siste årene har frontene mellom de ulike partiene hardnet til. Koalisjonen som vant i 2015 har sprukket, med gjensidge anklager som følge.

Opposisjonen - de som tapte i 2015 - har påtvunget vinnerne sine budsjetter. Og krangelen om eiendomsskatt og privatisering har til tider vært på grensen til utskjelling.

Nå er ikke koblingen politikk og krangel noe nytt. Snarere tvert om; de to hører sammen som vott og hånd. Men vottens jobb er å holde hånda varm, ikke brenne den.

Det er verdt å ta med seg når kranglene framover utvilsomt vil hetne til. For eter valget vil Bodø fortsatt trenge politikere som kan stå sammen om de store sakene.

Som kan jobbe sammen for også å framsnakke byen vår mellom valgkampene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse