Annonse
Waiting for Godot.
Waiting for Godot. Foto: University of Minnesota Theatre Arts & Dance, via Flickr & CC-lisens.

Mens vi venter på Beaivváš

Tiden fortoner seg ofte lang og meningsløs når man venter på det som ikke skal komme. Men slikt kan det bli forfriskende absurd teater av.

For hva skal et samisk teater være, utover å være billigst mulig og først og fremst tilby en relevant arena for det norske storsamfunnets samtale om seg selv?

I Samuel Beckets drama ”Mens vi venter på Godot” møter vi Vladimir og Estragon, som forgjeves venter på sin venn. I sin endeløse venting på det som aldri skal komme, fyller de tilværelsen med tilsynelatende meningsløse atspredelser og engasjerte samtaler om ingenting. Og de kommer seg aldri videre. For de venter.

Ordskiftet mellom undertegnede og teaterkritiker Anki Gerhardsen om det samiske teateret har et snev av slik absurditet. For når man tilsynelatende mangler felles erfaringer, felles språk, begreper og referanserammer for den virkelighet man debatterer, så havner man lett i limbo. Eller midt i et ordskifte om absolutt ingenting - eller om svært forskjellige ting.

Gerhardsen foreslo innledningsvis å flytte det samiske nasjonalteateret til Tromsø, av to årsaker: for å skape større nærhet mellom teateret og et større publikum, og fordi en mer sentral lokalisering kunne bidra til ”å få storsamfunnet til å løfte navleblikket og engasjere seg i en felles debatt om identitet, kultur, fellesskap og konflikt?” Navleblikk var Gerhardsens begrep, ikke mitt.

Begge deler er viktige momenter i en debatt om kunst og kultur, og ikke minst mellom majoritet og minoritet – mellom storsamfunn og urfolk. Men en slik debatt bør etter mitt skjønn også inneholde historisk, kulturell og politisk kontekst. Den norske og samiske scenekunstens historie – og fornorskingshistorien – er viktige elementer for å forstå at det eksisterer høyst ulike perspektiver i forholdet mellom storsamfunn og urfolk – mellom i forståelsen av norske og samiske kulturinstitutsjoner. Forståelse og anerkjennelse av dette er grunnleggende forutsetninger for ikke å gjenta historiske feilgrep. Det er dessuten helt avgjørende for å kunne utfordre både det norske og det samiske navleblikket.

Er det rimelig at vi, etter 120 år med fornorsking og assimilering, gjør det til det samiske teaterets ansvar å utfordre ”storsamfunnets navleblikk” gjennom samlokalisering med Hålogaland Teater i Tromsø? Er det rimelig at etter 120 år innsats for å kvele et språk, så brukes fornorskingspolitikkens ødeleggende resultater som argument for at et samisk teater er for kostbart for de få samiske språk- og teaterbrukerne som nå finnes? 

Jeg vet ikke. Men jeg vet at debatten om et samisk teater bør føres med toleranse og vidsyn for de behov den samiske kunsten og kulturen har i dag – gitt den spesielle historien som finnes i forholdet mellom majoritet og minoritet. For hva skal et samisk teater være, utover å være billigst mulig og først og fremst tilby en relevant arena for det norske storsamfunnets samtale om seg selv? Har det en rolle å spille innad i det samiske samfunnet, som en del av et eget nasjonalt prosjekt, slik de norske er og har vært for norsk kultur?

Gerhardsen tolket min kritikk som krenkende, som et forsøk på å ”skrive henne slem” og definere henne som ”etnisk norsk” og dermed ikke meningsberettiget og som en forlenget arm av fornorskingen. Det var ikke min intensjon, og jeg kan ikke heller se at teksten uten videre gir grunnlag for en slik tolkning. Men jeg forstår, anerkjenner og respekterer allikevel den opplevelse av definert ”utenforskap” hun beskriver å oppleve i møte med min tekst.

Kanskje er det også dypest sett nettopp denne ”samiske og norske smerten” som er den mest grunnleggende utfordringen etter fornorskingspolitikken, og som et århundre med hat og selvhat har etterlatt seg. Og som jeg forsøkte å beskrive, noe spissformulert. Denne iboende konflikten mellom det norske og det samiske – og innad i det samiske samfunnet – der mange ofte opplever å ikke være gode nok – verken som samer eller nordmenn, eller begge deler. Og der debattinnlegg leses med et mistenksomhetens filter fra begge sider, men der definisjonsmakten tross alt er nokså ulikt fordelt.

Dette ordskiftet i seg selv burde være tilstrekkelig dokumentasjon på at det er fullt mulig å føre en debatt om kultur, identitet, fellesskap og konflikt, som Gerhardsen innledningsvis etterlyste. Selv mener jeg en slik debatt er best når nettopp ulike perspektiver møtes og brytes. Det ville tjene alle parter om vi også anerkjenner at historien har gitt oss en utfordring knyttet til traumer, skam og utenforskap som berører oss alle. Og som kanskje bør tillegges tyngde når vi vurderer organiseringen av samiske kulturinstitusjoner, og når vi konkluderer om hvem som har ansvar for hva – eller hva vi mener med identitet og fellesskap. I denne debatten har både Gerhardsen og jeg en selvsagt plass, selv om vi altså er nokså uenige om mangt - også om hvordan tekster og resonnementer skal leses og forstås.

Avisen Nordlys derimot, velger å sette mitt innlegg inn i det mest absurde teaterets rammer. Min kommentar omtales som utslag av et typisk samisk mønster: en ”tendens blant samiske opinionsdannere (som) har behov for å slå ring rundt det samiske, mot utenforstående ikke-samer og det norske blikket”.

Finnes et slikt mønster? På hvilken måte skiller den påståtte samiske motstandsrefleksen seg fra den norske i møte med debatt og kritikk? I de siste 20 år har jeg aktivt debattert i og om det samiske samfunnet, i nasjonale, regionale og samiske medier. Oftest har mine kommentarer vært kritikk av samiske forhold, og ikke sjelden kontroversielle. Men Nordlys definerer mitt innlegg i denne debatten utelukkende som et sedvanlig samisk forsøk på å kneble ordskiftet. Og hva slags perspektiv er i tilfelle det et uttrykk for?

For balansens skyld, så håper jeg leserne i det minste åpner for muligheten om at jeg deltar for nettopp å utvide ordskiftet. Om ikke for annet, så for underholdningens skyld. Det kan i det minste gjøre ventetiden mindre langtekkelig. Mens vi venter. På Godot. Eller et samisk teaterbygg i Kautokeino. Eller i Tromsø. Eller ikke i det hele tatt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse