Fiskerne er fremst blant dem som gjorde Norge til et ufattelig rikt land, tusen år for noen hadde hørt om olje. Foto: Ole Åsheim

Mer enn noen gang trenger vi en historie som ikke bare baserer seg på en ide om «rene» raser og «rene» kulturer.

Torsken – som mer enn noe annet produkt hadde bygget landet - ble forvist fra den nasjonale fortelling. Inn kom innlandskulturen med stabbur, bunad og tollekniv.

Det var den blandingen av egenskaper som gjorde kystens fiskere og handelsmenn til nasjonsbyggere. Den gang som nå.

Det går mange skillelinjer gjennom vårt langstrakte land; mellom by og land, mellom sentrum og periferi, mellom sør og nord. Men det viktigste skillet av dem alle er det mellom kyst og innland. Det er ikke bare et geografisk skille; det handler vel så mye om tenkemåter, kultur og historie.

Landet hentet opprinnelig sitt navn fra havet, fra Nordvegr; veien nordover. Og den veien gikk ikke gjennom Gudbrandsdalen, den gikk mellom øyer og holmer hele strekningen fra de sørlandske svaberg til Finnmarks forrevne klipper.

 

Så sendte en dansk okkupasjon de indre deler av landet inn i en 400 år lang dvale. Innerst i dalene og øverst i fjellbygdene sto tiden stille.  Små lokalsamfunn med liten eller ingen kontakt med omverden bevarte det opprinnelig norske med museumsaktig grundighet.

Kysten opprettholdt derimot sin kontakt med den store verden, fortsatte å ta til seg dens impulser. Det opprinnelig norske ble gjennom hundreårene utvannet, internasjonalisert og foredlet. Ikke ulik den tørrfisken og klippfisken landets økonomi var bygget på.

 

Da den nye staten Norge midt på 1800-tallet ville skaffe seg en nasjonal identitet, var det derfor lite å hente på kysten. Ja, elitene i Oslo så med uttalt skepsis på landet vestover og nordover. Ikke bare kulturen og teknologien var unorsk; selv arvematerielt var tilsmusset av forbifarende spanjoler og italienere.

I innlandet derimot, levde fortsatt den norske bonden og hans kultur, like traust og uforanderlig som i tiden før landet havnet under danskeåket.

En egen mytologi ble møysommelig bygget opp; rundt stabburet, bunaden og tollekniven. Der var det ingen plass for naustet og båten.

 

Torsken – som mer enn noe annet produkt hadde bygget landet - ble forvist fra den nasjonale fortelling.

På Norsk Folkemuseum kan du fremdeles velge mellom et utall stabbur, men ikke en eneste båt. Og da vernemyndighetene endelig innså at også båter kan vernes, valgte de som sitt første objekt den eneste større båt i Norge som aldri har gått i saltvann - Skibladner.

Bodø er en av mange norske byer som ble bygget på fisken, båten og havet. Uten noen uventede krumspring fra silda på 1860-tallet hadde Nordlands hovedstad i dag antakelig ligget i Lofoten. Det var derfor helt naturlig at Forbundet Kysten la sitt landsstevne akkurat til Bodø, i forbindelse med at byen fyller 200 år.

 

Fra en veranda i Breivika har jeg gjennom hele helga kunnet observere en stri strøm av gamle båter, på vei til og fra kai. En vakker bukett av kysthistoriske slitere, nennsomt vedlikeholdt av entusiastiske havmennesker.

I helga – som tilfeldigvis også falt sammen med Norges Fiskarlags 90-årsjubileum – benyttet man også anledningen til å legge ned grunnstokken for et helt nytt jektefartsmuseum i Bodøsjøen.  Bygget rundt den gamle nordlandsjekta «Anna Karoline».

 

Museet blir en hyllest til de båter, og ikke minst de mennesker som gjorde Norge til et ufattelig rikt land, tusen år for noen hadde hørt om olje.

De menneskene som fraktet fisken som muliggjorde vikingtoktene, bygget Nidarosdomen og gjorde Bergen til et nordeuropeisk handelssentrum.

Det handler ikke om noe angrep på innlandet eller den norske bonden. Det handler om å fylle igjen noen av de enorme hullene som fremdeles finnes i norsk historieundervisning. I selve fortellingen om «Norge» og «det norske».

 

Det er et budskap for en mer moderne tid, der vi som nasjon har selvtillit nok til også å slippe fram andre historier. Ikke til erstatning for de vi vokste opp med og lærte på skolen, men som et sårt tiltrengt supplement.

Mer enn noen gang trenger vi en historie som ikke bare dufter av mugg og møllkuler. Som ikke baserer seg på en ide om «rene» raser og «rene» kulturer. Her har kystens historie mye å bidra med.

 

Ikke bare ved å gi oss som har sjøvann i årene økt stolthet over vår egen bakgrunn. Vel så mye ved å gi hele landet tilgang til en kultur og en historie preget av åpenhet og nysgjerrighet overfor det fremmede, uten et snev av naivitet.

Det var den blandingen av egenskaper som gjorde kystens fiskere og handelsmenn til nasjonsbyggere. Den gang som nå.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse