Annonse

Mer om lærer-rekruttering og UiTs ansvar

Eivind Bråstad Jensen har på Nord-norsk debatt kommentert mitt innlegg om UiTs ansvar for lærerdekning i landsdelen.

1. Ett av hans punkter som bør kommenteres, er spørsmålet om jeg har glemt Bodø. Nei, det har jeg ikke. Det er enklest om jeg hitsetter en svakt justert versjon av noe jeg allerede har lagt ut som et tilsvar til en kommentar til mitt første innlegg. Det gir en fullstendig oversikt for Nord-Norges vedkommende for den lærerutdanning som både UiT og jeg skriver om, nemlig lærerutdanningen for trinn 1-7:

«Ved de nord-norske utdanningene for disse trinnene var der ved hovedopptaket i juli 2019 for Nesna (med 30 studieplasser), en viss forbedring med en økning fra 17 tilbud om studieplass i 2018 til 22 tilbud (29 prosent økning). Til et nytt nettbasert tilbud i Mo i Rana (etter nedleggingen av Nesna) har man imidlertid i 2020 bare kunnet sende ut 13 tilbud (nedgang på 41 prosent i forhold til fjorårets tall for Nesna). I Bodø, hvor der er 40 studieplasser, var der i 2019 en marginal forbedring, det ble sendt ut 25 tilbud, ett mer enn året før, men i 2020 har tallet sunket til 22. I Alta, med 25 plasser, sank antall tilbud fra 23 i 2018 til 17 tilbud i fjor, og man har sendt ut 17 tilbud også i 2020. I Tromsø var antall tilbud i 2019 gått ned til 69 fra 92 året før, på tross av at man hadde økt antall studieplasser fra 40 til 60, og i 2020 har man bare kunnet sende ut 50 tilbud. Her er altså tilbudet om studieplasser nesten halvert over to år. For landsdelen som helhet har antall tilbud sunket fra 156 i 2018 via 133 i 2019 til 102 i 2020, det er en nedgang på 35 prosent.

Mange takker imidlertid nei til tilbudet, og noen takker ja, men møter ikke opp. På den annen side kommer det noen til, via suppleringsopptak, og mer uformelle ordninger. Angående fremmøte foreligger det bare tall for 2018 og 2019. Det totale antall fremmøtte i 2018 var 97, som er 62 prosent av antall utsendte tilbud om studieplass ved hovedopptaket. I 2019 kom 91 studenter, det er et fremmøte på 68 prosent. Hvis fremmøteprosenten er 65 i år, vil det bety at 65 av de 102 studentene som har fått tilbud, møter: 30 i Tromsø og ca. 10 ved hver av de andre institusjonene. Men fremmøtet kan variere sterkt: I 2018 fikk Nesna en student mer enn man hadde sendt tilbud til, mens Alta bare hadde en fremmøteprosent på 35 prosent.»

Jeg antyder altså ca 10 studenter til lærerutdanningen for trinn 1-7 i Bodø. Et litt mer sannsynlig tall er 65 prosent av de 22 som fikk tilbud, det vil si 14. Tilsvarende tall for Mo i Rana er 8. 22 lærere for trinn 1-7 kan umulig være tilstrekkelig for å dekke naturlig avgang i Nordland, så meget mer som bare 60 prosent sluttfører (frafallet vil bli høyere enn til nå, som følge av masterkravet). Og alle blir nok ikke i Nordland.

Tilsvarende tall for Tromsø er 33, og for Alta 11. Men vi får håpe det har gått bedre enn hva mine anslag tilsier. Så langt har jeg ikke fått oppgitt tall fra de to universitetene, om hvor mange som faktisk møtte fram.

2. Et annet punkt hos Bråstad Jensen er om hva skoleeiere og lokalpolitikere kan gjøre hva angår rekruttering (jeg har ikke gått inn på hvem som kan bidra til at de som ikke har sluttført, kan få tilbud). Mitt poeng, som kanskje ikke kom klart nok fram, er at de rammer både skoleeiere, lokalpolitikere og universitetene får operere innen, er for snevre – det er etter mitt skjønn ikke mulig å rekruttere tilstrekkelig antall lærere til trinn 1-7 når de skal tilfredsstille regjeringens krav om 3,5 i snitt og 4 i matematikk. Tallene ovenfor dokumenterer vel dette.

3. Bråstad Jensen undrer seg over at jeg ønsker en utredning fra UiT, når jeg samtidig hevder at rekruttering er regjeringens ansvar. Vel, siden jeg nå gjennom flere år har hevdet at regjeringen rasjonerer tilgangen på lærere til utkanter, og ikke noe skjer for å lette rasjoneringen, kunne jeg ønske en utredning som tok for seg hvor mange jenter i Nord-Norge som tilfredsstiller kravene (3,5 i snitt og 4 i matte; det er nok å se på jentene, fordi guttene utgjør bare ca 20 prosent av dem som søker lærerutdanningen for trinn 1-7). Så kunne man se til hvilke andre yrker man ønsker disse jentene også skal gå inn i, og hvor mange man må forvente flytter sørover når de har sikret seg en lærerutdanning. En slik gjennomtenkning kunne kanskje resultere i at man innså at man måtte kutte kravet om 4 i matte, og justere kravet om gjennomsnittskarakter ned, til f eks 3,3 – antagelig lavere, fordi lærermangelen i småskolen kan nå 20 prosent på landsbasis.

4. For Nord-Norges vedkommende anslår jeg altså i alt 65 studenter til lærerutdanningene for trinn 1-7 i år. Rekrutteringen til utdanningen for trinn 5-10 er noe bedre, slik at totaltallet blir av størrelsesorden 150. En andel av dem som utdannes på de såkalte integrerte lektorstudiene debuterer veil også i grunnskolen, slik at tallet kan nærme seg 200.

Her kunne det være nyttig om Bråstad Jensen ville kommentere hvor mange som startet lærerutdanning ca 1980. Jeg har antatt at det vil ha vært 2 klasser på Nesna, 3 i Bodø, 3 i Tromsø, og 2 i Alta, i alt ca 10 klasser, eller ca 300 studenter. Dertil kommer ca en klasse med studenter på desentrale tilbud ved hver institusjon, slik at summen blir drøye 400. Hvis dette er riktig, rekrutterer man altså vesentlig under halvparten nå i 2020. Det er nærmest utelukket at dette er nok til å dekke behovet i Nord-Norge.

5. Bråstad Jensen fremhever de desentrale tilbudene. Da de ble etablert, var det ikke opptakskrav til lærerutdanningen. I de mellomliggende 40 år har også rekrutteringen til høyere utdanning vokst stekt, slik at mange av dem som har gode karakterer, har tatt utdanning. Det er tvilsomt om der i Nord-Norge finnes så mange personer med 3,5 i snitt og 4 i matte som ikke allerede har tatt høyere utdanning. Dermed vil markedet for desentraliserte tilbud være vesentlig svakere enn det var i 1978.

6. Bråstad Jensen oppfatter det som slurv at jeg ikke undersøkte hva Olsen er dekan for. Det er muntert at han da velger å kalle meg Karl Øvind. At jeg skriver ‘man’ i stedet for ‘rektor og dekan’ eller noe sånt, er knapt arrogant, men snarere et uttrykk for dovenskap. Eller kanskje det er utmattelse – jeg synes tall er viktigere enn setningenes subjekt, og det blir jo unektelig mange tall … .
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse