Finnmark er nordområdenes mest spennende region, og sammen har vi utviklingsmuligheter de fleste vil misunne oss, skriver tidligere Tromsø-ordfører Arild hausberg (Ap).

Troms og Finnmark bør rekke ut en hånd til Nordland

Med vår i Troms geografiske plassering mellom Finnmark og Nordland, har vi som fylke fått den noe utakknemlige «skjæbne» å være nødvendig partner i en fylkessammenslåing – uansett hvordan sammenslåingen hadde blitt. Helt ærlig; jeg er glad giftermålet går mot Finnmark. Nordland har meg sikkert unnskyldt, sjeleglad som de sikkert er for at de «slapp unna» i prosessen. I den grad det har vært en prosess. Men Finnmark er nordområdenes mest spennende region, og sammen har vi utviklingsmuligheter de fleste vil misunne oss. Jeg har vært i det meste av Finnmark, reist pr fly, båt og bil. Stedene er like mangfoldig som fylket er stort. Folket er sammensatt med en flora av åpenhet, direkte tale, og fargerikt med etniske, nasjonale og internasjonale opphav og strømninger som er ganske unikt – og eksotisk. Regionen er proppet med ressurser som gir bærekraftige bosettingsmønster, med inntekter til samfunnet, inkluderte årlige milliarder til han stat. Ikke veldig ulikt Troms.

Frykten for det ukjente

Likevel er det betydelig uro i rekkene, frykten for det vi ikke vet om en ny fremtid og «vi vet hva vi har, og har ingen ting å miste»-holdninger. Dette rører seg litt i folket. Selv om mange også har problemer med å se det store i saken. Andre frykter for identitet, at vi skal opphøre å være Tromsværinger eller Finnmarkinger. Selvsagt reduseres ikke velferd eller identitet med denne fusjonen. Det frodige kulturlivet vil være en av bidragsyterne for å holde på våre vakre særegenheter. Nok en gang kommer erfaringer til å bevise at de fleste bekymringer heldigvis aldri blir realisert. Frykten, bekymringer og uro for stor-regionen og dens fremtid, gir seg mest utslag politisk. Motivene kan være ulike, redusert innflytelse og forfordelinger er noe av frykten. Muligheten for omkamp fra et nyvalgt storting, ligger også inne som en hindring. Hindring for å gjøre det alle med politisk ståsted og tillitsvalgtrollen i samfunnet skal ha i fokus, som å løfte hodet, riste av de tapte slag, få overblikk, se fremover, meisle ut mulighetenes veier.

Næringsliv, utdanning og nordområdepolitikk

Stor-regionen har alle typer ressurser, erfaring fra arbeid med lang arktisk vinter, lokalkunnskap om hva som fungerer eller ikke fungerer. Vi har utdanningsinstitusjoner i en god geografisk spredning, og landsdelsfokusert universitet. Næringslivet utfyller og kompletterer, her er lære av hverandre muligheter som kan utnyttes enda bedre i en større region. Det er her vi har muligheter til å spille viktige roller også internasjonalt. Folk til folk samarbeid, kulturutvekslinger, lokalpolitiske møtepunkt over grensene – i en stadig kaldere internasjonal utvikling, kan vi utgjøre en forskjell.

Politisk sandkasse

Derfor er det så ødeleggende og seigpinende når vi politisk kaster stein på hverandre gjennom media, eller slår i bordet med resolusjonslignende vedtak. Politisk finnes det lytteposter og snakkeposter som mer enn gjerne gjødsler alle konspirasjonsteorier om «motparten». Vi får slik en periode der stemningen er politisk forgiftet. Nå er dessuten tiden kommet til nomineringer av kandidater i partiene til den nye regionen, temmelig mothårs prosess for noen, med piggene ute. Prosessen må jo i gang. Å stå stille betyr at ingen ting skjer, som er den minst fristende «skjæbne» - for de fleste.

Alle mot alle, og alle mot en

Min erfaring med politiske nominasjoner til valg, er at det er viktigst å vinne nominasjonen, valget får gå som det vil. Litt sånn «vår by /bygd vant i hvert fall nominasjonen, det skal vi ha». Geografisk vakkert når en ser på spredningen fra øverst til nederst på navnelista. Tromsø hadde i «gamle» Troms den sikre taperrollen der alle kunne slå seg sammen mot store, skumle Tromsø. Nå i storregionen frykter mange at Tromsø har fått hele Finnmark på nakken - i tillegg. Anyway, salgsappellen til de store befolkningsområder i det påkommende valg, er blåst bort uten de store byer sentralt nominert. Det politisk ikke-korrekte ville være å ta hensyn til ønsket om valgseier mhp topprangeringen. Som i den nye, store regionen ville vært representert (preget) med f.eks de 4 største Finnmarksbyer og det samme fra Troms. Med kandidater som kan begeistre med visjoner og handlingsplaner, som har diplomatiske og overbyggende egenskaper.

Politisk go’fot teori som det store skiftet

Masterplaner er i vinden på den politiske agende for tiden. Ikke uten grunn, den har i seg en fellesskapstanke, en solidaritetsånd, der vi bygger stein på stein, i en omforent rekkefølge, men sett i en felles storsammenheng, som gagner alle. Den nye stor-regionen i nord bør derfor sette seg ned etter valget, tverrpolitisk, og rekke ut en hånd til Nordland. Med invitasjon til å lage hele landsdelens masterplan. Med underliggende handlingsplaner for hver av «gammel»fylkene. Tenk for en slagkraft en slik plan ville ha! Tenk å komme til han stat med hele landsdelen i ryggen, og si at slik vil vi bygge videre den nordlige landsdel. I denne rekkefølge, og her skal vi alle bidra, lokalt, regionalt og fra nasjonalstaten. En spleis der ingen part vil være den som trekker seg og ødelegger for alle. Yes we can…..?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse