Annonse
I flere aviser har diskusjonen rundt Marte Michelets bok blitt utlagt som om hele det norske historikerlauget har gått i skyttergravene for å bevare nasjonale og patriotiske narrativer om andre verdenskrig og okkupasjonen. Dette vet jeg er veldig feil, skriver Fredrik Fagertun. Foto: Aftenposten

Michelet, hjemmefronten og jødene

Marte Michelet tar fatt i mange både følsomme og ubehagelige tema og hun reiser problemstillinger som nå bør løftes fram.

Tirsdag den 15. januar var det fullt hus på Prelaten da historikerforeningen og Nordlys inviterte til møte med Marte Michelet om hennes nye og meget omdiskuterte bok Hva visste hjemmefronten?: Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet. I møtet beskrev Michelet sine hovedsynspunkter i boka og historieprofessor Tom Kristiansen kommenterte den konteksten som denne tematikken må leses i, både nasjonalt og internasjonalt. De to fikk også utdype sine meninger via til dels skarpe spørsmål fra en kyndig og pågående møteleder, Asbjørn Jaklin.

Marte Michelet reiser mange og viktige spørsmål om vårt forhold til den jødiske befolkningen i landet under og etter krigen. Det er spørsmål som angår oss som nordmenn, som angår landet som rettsstat og som angår norske offentlige institusjoner. Hun har utvilsomt rett i at heller ikke i Norge var vi upåvirket av de antisemittiske strømningene som på denne tiden dukket opp på nytte og ble mer og mer synlig i Europa.

Også nordmenns syn på jødene i Norge kunne være preget av at de ikke helt var ‘oss’, men kanskje mer hørte til ‘de andre’, selv om mange av jødene var vel etablert og vel fungerende i mange byer og på mindre steder rundt om i Norge. Dette finner vi igjen allerede før krigen i Norges restriktive politikk når det gjaldt jødisk innvandring til landet. Vi kan spore det i den manglende oppmerksomhet som jødearrestasjonene og -deportasjonene fikk i omtaler fra London og Stockholm. Vi kan ane det i politikere og byråkraters språkbruk og i etterkrigstidens rettsoppgjør og svært nølende offentlige holdninger til å rette opp igjen den urett jødene hadde lidd økonomisk. Dette har Marte Michelet satt tydelig på agendaen og det fortjener hun heder for.

Spørsmålet er om hun lykkes fullt ut i det som synes å være hennes primære mål med denne boka, nemlig å slå fast at sentrale organer og personer i den norske hjemmefronten og motstandsbevegelsen hadde fått klare varsler om jødeaksjonene på forhånd. De hadde fått vite at slike aksjoner ville komme og hjemmefrontens ledelse hadde gode indikasjoner på når aksjonene skulle starte. Hjemmefronten hadde derfor både tid og anledning til å planlegge for å få mange flere jøder over til Sverige og i sikkerhet. Hennes påstand er at dette gjorde de ikke og en årsak var at jødene ikke ble prioritert av viktige organer og personer i den norske motstandsbevegelsen.

Marte Michelet skriver godt, men det kan være at hennes måte å skrive og arbeide med historie på, har noen utfordringer. Hun går veldig fort fram i sin historieforskning og –skriving. Hun følger noen kilder intenst og ser seg lite til siden for å kontrollere om det hun kommer fram til finner støtte i andre kilder. Og hva kildene faktisk forteller oss? Hennes måte å skrive på er effektiv, men også tilslørende. Hun finner spor som kan være lovende, hun følger dem, og de peker antydningsvis i en retning. Slik forfølger hun flere spor som antyder et forløp av hendelser, og hun legger ett etter ett spor oppå hverandre. Til slutt sitter hun med en sum av litt frynsete tråder som sammen kan summeres opp til det hun mener viser at her var trygge varsler om jødeaksjonenes både tid og omfang.

Etter mitt syn greier ikke Michelet med noen trygghet å beskrive hva disse varslene besto i og hun kan ikke belegge med noen sikkerhet hvem som mottok slike varsler. Jeg opplever at Michelet her argumenterer med en rekke med antydninger som legges opp på hverandre uten at jeg blir trygg på at de tilsammen faktisk gir ett korrekt bilde.

At det her finnes kilder som peker i mange og til dels motstridende retninger, er med tyngde blitt påpekt av mange historikere som har arbeidet med disse kildene og disse temaene. Når da Marte Michelet – som hun gjorde på dette møtet – avfeier denne kritikken om sin kildebruk og hevder at det bare er bagateller som her blir påpekt, så er det ikke riktig. Hun har faktisk, når det gjelder denne delen av boka, fått svært tung og meningsfull kritikk og det fra mange av de mest erfarne historikerne på dette feltet.

Noen ganger trekker Marte Michelet kildene veldig langt. Michelet sier selv at utgangspunktet for hovedtemaet i denne framstillingen var krigshelten Gunnar Sønsteby. Sønsteby hadde selv sagt i intervju med Ragnar Ullstein at han visste om jødeaksjonene tre måneder i forveien. Hva det var Sønsteby visste vet vi ikke noe mer om. Michelet mener selv at hun har belagt at Sønsteby og mange andre visste om aksjonene. Hva innholdet i det de visste var, gir rom for fortolkninger, sa hun selv på møtet. Det er nettopp poenget – det må fortolkninger til for å kunne slå fast den ene eller den andre sannheten. Noen kan også ha visst om bruddstykker av det som skulle komme, men var det noen som kjente til noe nær hele sannheten om det som skulle komme?

Da er også neste spørsmål: Dersom noen visste, og det er ikke veldig sannsynlig på et så tidlig tidspunkt, hva kunne de gjøre med det? Michelet legger stor vekt på Sønsteby og skriver mye om han, men er det rimelig og viktig? Gunnar Sønsteby var britisk SOE-agent og kom til Oslo sent på vårparten 1942. Han var ung og ny. Dersom Sønsteby visste det han påstår og som Michelet tar ham på ordet for, kunne han i det nettverket av hemmelighold som var nødvendig på denne tiden, utvirke noe i saken? Hadde han den vekt og autoritet som var nødvendig for å følge dette opp? Selv hadde han en liten fluktorganisasjon som han disponerte. Hva var egentlig Sønstebys handlingsrom? Er det mulig at Michelet her tillegger Sønsteby en tyngde og påvirkningskraft som han først fikk i krigens siste år, og ikke minst i løpet av mange tiår etter krigen?

I tilknytning til Marte Michelets bok, har nå i flere uker en hel rekke slike kildekritiske spørsmål vært luftet i pressen. I flere aviser (ikke av Michelet selv) har denne diskusjonen blitt utlagt som om hele det norske historikerlauget nå har gått i skyttergravene og at vi forsvarer oss iltert mot Michelets påstander for å bevare nasjonale og patriotiske narrativer om andre verdenskrig og okkupasjonen.

Dette vet jeg er veldig feil. Jeg skal ikke snakke for alle historikere, men gjennom tiårene etter krigen har norske historikere faktisk tatt opp en rekke saker som til sine tider hadde vært tabuiserte. Selv har jeg ingen problemer med at vi rister i og snur opp ned på det aller meste som fant sted under krigen – det innbefatter hjemmefronten, dens ledelse, krigshelter, London-regjering, offiserer, kirkeledere og politi. Her bør ikke være noen hellige kuer.

Marte Michelet tar fatt i mange både følsomme og ubehagelige tema og hun reiser problemstillinger som nå bør løftes fram. Det være seg hvordan norsk rettsvesen, norske myndigheter, kommunale etater, frivillige organisasjoner forholdt seg til jødene både under og ikke minst etter krigen. Det kan være likvidasjonsprosessene under krigen, hvordan jødisk eiendom og eiendeler ble solgt og fordelt, jødeboenes behandling etter krigen og kommunale og andre myndigheters krav, kynisme og småligheter. Og den debatten som Michelet her har skapt, den skal vi være glade for.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse