Annonse
Mikkjel ​​​​​​​Fønhus´ fortellinger viser at selv om mennesker og dyr lever i ulike verdener, er det verdener med flytende grenser, skriver litteraturprofessor Henning Howlid Wærp. Det er 100 år siden Fønhus ga ut "Det skriker fra Kværrvilljuvet". (Foto: Aschehoug forlags bildearkiv)

Mikkjel Fønhus og dyreskildringen

Denne enkle innsikten er for Fønhus fundamentalt for vårt moralske liv og engasjement i verden.

Det er i år hundre år siden Mikkjel Fønhus ga ut Det skriker fra Kverrvilljuvet, en roman som overrasket bokmarkedet ved at hovedpersonene ikke er mennesker, men et haukepar og ungene deres. Det er likevel ikke en barnebok eller en ren dyrefortelling, et menneske bringes etter hvert inn i handlingen, jegeren Eivind Romset. Men ved at perspektivet i langt større deler av fortellingen er hos haukene enn hos mennesket, blir Det skriker fra Kverrvilljuvet en fortelling som gir oss en utvidet forståelse av dyrelivet i skogen. I bok etter bok, fram til siste utgivelse med Villgås flyr mot nord (1968), skildrer valdresforfatteren Mikkjel Fønhus dyrelivet i skogen, enten det er bjørn, jerv, gaupe, hubro, bever eller et annet dyr vi følger.

Fønhus skriver om det som befinner seg i periferien av vårt fokus, dyrelivet i villmarken. Teknologien har gjort at en direkte kontakt med naturen ikke lenger er nødvendig for oss. Det vi mer og mer forholder oss til er sosiale og kulturelle størrelser. Fønhus´ fortjeneste er at også ikke-menneskelig persepsjon utforskes, forstås og anerkjennes. Ikke bare mennesker sanser og føler, det gjør også dyr.

Anniken Greve, professor i litteratur ved UiT, skriver i artikkelen «Om dyr og folk» at det i vår kultur er dikterne heller enn filosofene som har utforsket de fellesskapssirklene vi kan slå omkring oss og se våre egne liv i lys av. Filosofene har vært mer opptatt av å trekke opp demarkasjonslinjer, hva er forskjellen på mennesker og dyr. Vi mister da av syne alt vi deler med dyrene, mener Greve: At vi er kroppslige, sansende, dødelige, fryktsomme, at vi er avhengige av andre av samme art for å overleve som individ, at vi har behov for søvn, mat, at vi er ømfintlige for temperatur og klima og skiftninger i temperatur og klima, osv.

Filosofen Lars Svendsen går enda lenger i å sammenligne mennesker og dyr når han trekker inn bevisstheten: «Filosofer har hatt en tendens til å overvurdere språkets betydning. Etter alt å dømme kan temmelig avansert tankevirksomhet foregå i organismer som ikke har språk i ordets vanlige betydning». Hvordan kan man studere dyrs tanker og følelser? Gjennom adferd, mener Svendsen, for følelser er ikke kun skjulte, rent mentale størrelser, de kommer også til uttrykk gjennom handlinger. Atferd er mettet med mening, som han sier. Det kreves både erfaring, kunnskap og sensibilitet for å tolke denne. En slik erfaring, kunnskap og sensibilitet har nettopp Fønhus.

Det er ikke alltid en idyllisk sameksistens mellom mennesker og ville dyr vi møter i bøkene, en ugle kan plutselig kan ta katten på gården, en bjørn kan slå ihjel hesten eller ta en sau i utmarka. Mennesket selv frykter både bjørn og ulv, mens dyrene på sin side blir jaktet på av menneskene. Innad i dyreverden er det også en stadig kamp, spise og bli spist: en ulv innhenter et reinsdyr, en mår tar et ekorn, en hubro setter klørne i en tiur, en rev sniker seg innpå en orrhane i snøen. Selv om naturen ikke tegnes som et harmonisk hele i betydningen idyll, er det et hele på den måten at livet stadig går videre.

Den jakten Fønhus anerkjenner i sine bøker står i en lokal matauk-tradisjon. Det er ikke sportsjakt eller troféjakt han skildrer, der jegerens maskuline styrke skal bekreftes. Jegeren er hos Fønhus ikke i en overlegen posisjon, men må selv risikere noe, til og med sitt liv, jf. hvordan elgjegeren til slutt dør i Trollelgen, sammen med byttet, og hvordan Heine Juvet mister livet i Jerv, i en forfølgelse av dyret. Dette gjør jakt til noe annet enn nedslakting, noe annet enn dominans.

I et foredrag i 1938, med tittelen «Nøysomhet er livskunst», forteller Fønhus om en same han traff på Finnmarksvidda, Store-Aslak: «Han var ingen filosof, men han levde likevel som ein filosof, ein vismann, ikkje fordi han hadde reflektert seg til det, men fordi at han heile sitt liv hadde levd i fanget på mor natur, som hadde tvinga honom til det. Og mor natur, ho er den største vismannen tå alle. Men ho ber oss fyst og framst: lev enkelt.»

Det å leve enkelt demonstreres i en rekke av Fønhus´ bøker, mennesker som lever tett på naturen, i en daglig kontakt med landskap og dyreliv. For Fønhus er vår agerende og reagerende kroppslige natur noe som er for lite påaktet i det moderne samfunnet. Derfor fortsetter han hele livet å skrive villmarksfortellinger.

Mikkjel Fønhus sitt bidrag til å diskutere moderniteten er ikke ved å skrive romaner fra byen, industrien eller det moderne liv, derimot ved å skildre så nært og nøyaktig som mulig det som er truet av urbaniteten: villmarken og dyrelivet, og et levesett som er i daglig kontakt med naturen. Vi deler en sårbarhet med dyrene. Selv om mennesket er alene om å være menneske, er vi ikke alene om å kunne oppleve, like, lide, sulte, avsky, lengte og elske. I det ligger en betydelig mulighet for fellesskap. Fønhus´ fortellinger viser at selv om mennesker og dyr lever i ulike verdener, er det verdener med flytende grenser. Dyrefortellingene oppøver vår forestillingsevne når det gjelder å forstå dyr. En gjennomgående holdning i forfatterskapet er at menneskelivet er et liv på jorda blant alt levende. Denne enkle innsikten er for Fønhus fundamentalt for vårt moralske liv og engasjement i verden.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse