Annonse
Tyskland og Polen er storforbrukere av kull som energikilde. Skal kull fjernes som energibærer i disse landene så raskt som mulig, kommer vi ikke utenom vindkraft, skriver Oddvar Nygård. Foto: Colourbox

Er miljøbevegelsen på ville veier?

Hele vår fysiske sivilisasjon er bygget på det som tidligere var urørt natur.

Hvem skal redde oss ut av en kommende klimakrise? Blir det investor og mangemilliardær Jens Ulltveit-Moe eller talspersonene for miljøorganisasjonene? Førstnevnte har gått i strupen på den norske miljøbevegelsen og utropt den til å være en fare for klimaet. Det gjelder i særdeleshet den utbredte motstanden mot landbasert vindkraft, som står sterkt både i flere miljøorganisasjoner og på den politiske venstresiden, med MDG og Rødt i spissen.

I DN 6. oktober avfyrte kapitalisten Ulltveit-Moe følgende salve mot vindkraftmotstanderne: «Skit i verden, leve Norge. Det er det de står for. (-) Jeg synes det er merkelig at naturvernere har så liten forståelse for at vi må gjøre alt vi kan for å redusere utslipp. Det aller viktigste er å kutte kull, som forpester kloden. Dette er nøkkelen for å redde naturen».

Tyskland og Polen er storforbrukere av kull som energikilde. Skal kull fjernes som energibærer i disse landene så raskt som mulig, kommer vi ikke utenom vindkraft. Og siden storstilt utbygging av vindkraft til havs ennå er mange år frem i tid, er det landbasert vindkraft som i første omgang må gjøre jobben. Men det er altså denne løsningen store deler av den norske miljøbevegelsen motsetter seg. Med en argumentasjon om at vindkraft på land vil «rasere norsk natur». Der får de støtte fra et stort flertall av norske kommuner, som ser at nye vindmølleparker ikke gir dem annet enn betydelige inngrep i urørt natur.

At det er blitt slik kan vi takke ikke minst regjeringen for. I april la den frem en «nasjonal ramme» for vindkraftutbygging og et kart som viste hvor i landet det kunne være aktuelt å bygge nye vindmølleparker. Da over 5000 høringsuttalelser om saken ble gjennomgått, viste det en overveldende motstand mot regjeringens ramme for slik utbygging. I forrige uke skrotet så regjeringen hele prosjektet. Atter en gang hadde Solbergs kabinett levert en «reform»,  nå for det som skulle bli en storstilt nasjonal  plan for vindkraftutbygging, som var så dårlig utformet og underbygd at motstanden mot prosjektet ble overveldende. Til og med lederen i Unge Høyre har nå (i «Debatten» på NRK) bedt regjeringen om «å komme seg tilbake på jobb» og gjøre et ordentlig stykke arbeid med hvordan vindkraftutbygging i Norge kan realiseres.

Sannsynligvis er dette som å rope i skogen. Klimaet får ingen drahjelp fra sittende regjering. Men hva skal man si om miljø- og naturvernere som agiterer mot vindkraft på land, med en stadig gjentatt påstand om at det vil «rasere urørt norsk natur»? Det er en underlig argumentasjon på flere vis. Først bør man kanskje reflektere over det faktum at husene vi bor i, gatene vi går og sykler i, veiene og togskinnene som knytter landet sammen, alt sammen er bygget på det som en gang var urørt, norsk natur. Til og med bomstasjonene som MDG elsker, står på steder der det en gang bare var urørt natur. Hele vår fysiske sivilisasjon er bygget på det som tidligere var urørt natur.

Nå er det jo imidlertid ikke slik at vi har lagt store deler av landet under asfalt, stål og betong. I Norge har vi enorme områder som fortsatt er urørte, som er utmark og villmark. Hvilket de aller fleste innbyggere i landet ønsker at vi skal bevare som urørt. Den norske naturen ligger våre hjerter nær. Den er et nasjonalt gode som vi gledes over, en glede som nærmest er et av kjennetegnene på hva det er å være norsk. Men nå står vi altså, hvis vi skal tro høyrøstede miljøaktivister, i fare for å miste mesteparten av denne naturen. Dersom vi bygger ut mer vindkraft på land blir «norsk natur rasert».

Det er vanskelig å se at denne påstanden er i nærheten av å være bygd på fakta. Heldigvis er det andre, viktige stemmer i klimadebatten som er mer edruelige. I et innlegg i Dagbladet 7. september fastslår Marius Holm, som er leder i Miljøstiftelsen Zero, følgende: «Sier vi nei til vindkraft over alt, så vinner kullkraft». Han peker på at vi må «høste potensialet i solenergi og effektivisering av bygninger, i opprustning av gamle vannkraftverk, og ikke minst i havvind. Til sammen kan dette gi oss bortimot en tredjedel av energien vi trenger for å halvere våre utslipp. Men vi trenger også ny produksjon. Vindkraft kan levere all energien vi trenger fram til 2030, på et areal mindre enn 2,5 promille av Norge».

I «Debatten» på NRK 17. oktober fulgte Holm opp sin kritikk av vindkraftmotstanderne i miljøbevegelsen med å fastslå hva som kan bli følgene for alt av norsk natur hvis motstanden mot vindkraft vinner frem: «Det blir klimaendringer som vil forandre norsk natur til det ugjenkjennelige, hvis vi ikke klarer å stanse det».

Det kan synes som store deler av miljøbevegelsen er på ville veier. Er det mulig at de kan snu? For å si det med en ikke helt ukjent vinner av Nobels litteraturpris: «The answer, my friend, is blowin’ in the wind».

  • NB: På grunn av en feil ble en kortere, ufullstendig versjon av denne kommentarartikkelen nylig publisert.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse