Jeg har etter hvert skjønt at det ikke nytter å vente på de voksne, på politikerne, på de andre. Det er ikke engang sikkert at det er det lureste. For mens ting tar lang tid i politikken går det an å gjøre noe selv allerede i dag, skriver SV-politiker Ingrid M. Kielland i Tromsø. Foto: Asbjørn Jaklin

Miljøet kan ikke overlates til politikerne alene

Jeg ventet på at politikerne skulle fikse miljøproblemene. Så ble jeg politiker, og skjønte at det nytter ikke å tro at politikerne skal ordne opp.

Mens ting tar lang tid i politikken, går det an å gjøre noe selv allerede i dag.

Da jeg var 13 år og gikk siste året på barneskolen, holdt jeg 17.mai-tale på Slettatorget på Kvaløya. Jeg husker ikke alt jeg sa i den talen, men jeg vet at en av de tingene jeg snakket om var miljøforurensing, og at alle måtte bidra med å gjøre sitt for at både Norge og resten av verden skulle ha ren natur i fremtida. En av tingene jeg foreslo var at alle kunne ta med seg sine egne tøynett i butikken i stedet for å bruke så mange plastposer. Det er 28 år siden nå. Jeg stolte på at de voksne skulle ordne opp.

Som tenåring var jeg politisk aktiv. Jeg var medlem i Sosialistisk Ungdom, og jeg møtte også som vararepresentant i Tromsø kommunestyre. Da jeg fylte 18 ville jeg ikke ta sertifikat. Bilkjøring førte til utslipp av CO2, og jeg mente at vi måtte satse på andre transportformer i fremtida. Jeg var ikke lenger sikker på at de voksne skulle ordne opp, men jeg trodde at min egen generasjon kunne gjøre det.

Så kom jeg oppover i tyveårene. Idealene ble gradvis litt utvannet. Jeg studerte i Oslo, og tok etter hvert sertifikat likevel fordi det føltes så lite voksent å ikke kunne kjøre bil. Så flyttet jeg tilbake til Tromsø, og fikk leilighet på Kvaløya. Jeg oppdaget at buss uten korrespondanse betydde at turen til Universitetet tok nærmere en time hver vei. Så jeg kjøpte min første bil. Jeg fikk barn, og jobb, og døgnet fikk liksom færre og færre timer. Jeg lette etter de lettvinte løsningene, og fant dem. I mellomtida ventet jeg på at politikerne skulle ordne opp.

I 2007 kom FNs klimapanel med sin fjerde hovedrapport. Jeg hadde blitt 30 år gammel. Nå måtte vel den store omlegginga komme? Jeg forventet at vi måtte betale mye mer for å kjøre bil, og mye mindre for å kjøre buss. Jeg forventet storstilt statlig satsing på alternative energikilder og gradvis utfasing av oljeavhengigheten. Jeg trodde at vi alle sammen ville bli forventet å bidra, og gjøre vårt. I stedet fikk vi lovnader om en månelanding i form av et CO2-renseanlegg på Mongstad, og kjøp av CO2-kvoter i utlandet.

I 2011 bestemte jeg meg for å engasjere meg ordentlig i politikken igjen, som kommunestyrekandidat i Tromsø. En av de tingene jeg var opptatt av var å få til lokal miljøpolitikk. Blant annet mente jeg at vi måtte satse ordentlig på billigere buss samtidig som vi brukte avgifter for å redusere biltrafikken inn til sentrum. Den første perioden jeg satt i kommunestyret var dette uaktuell politikk for flertallet av partiene. I valgkampen i 2015 krevde vi i SV at et eventuelt nytt rødt flertall i Tromsø måtte gå inn for rushtidsavgift for å sikre en skikkelig bymiljøavtale med staten. I 2016 ble det gjort et prinsippvedtak om bruk av bompenger for å få til en slik avtale. Nå i vår skal forhandlingene med staten forhåpentligvis starte. Er vi heldige er vi i gang med bompenger og tiltak tidligst en gang i 2019.

Jeg har fått merke at ting tar lang tid i politikken. For lang tid, egentlig. For det haster. Vi har bare noen få år igjen til å få til drastiske CO2-reduksjoner hvis vi skal unngå globale temperaturøkninger på 2 grader og mer. Og den plasten som jeg snakket om for 28 år siden – den har i mellomtida fylt verdenshavene og truer med å drepe både fisk, sjøfugl og kanskje også havne i våre egne mager til slutt. Hvis vi ikke gjør noe vil det om få år det være mer plast enn fisk i havet.

Jeg er 41 år nå. Jeg er en av de voksne, og selv om jeg har varslet at jeg ikke skal ha gjenvalg i 2019 er jeg enn så lenge fortsatt en av politikerne. Jeg er en av de som må rydde opp. Men jeg har etter hvert skjønt at det ikke nytter å vente på de voksne, på politikerne, på de andre. Det er ikke engang sikkert at det er det lureste. For mens ting tar lang tid i politikken går det an å gjøre noe selv allerede i dag. Mens jeg har ventet på en effektiv bilbegrensende politikk har jeg byttet ut den daglige bilkjøringa med elsykkel. På den måten har jeg redusert mitt eget CO2-utslipp med noen prosenter. Det monner så klart ikke i den store sammenhengen. Men jeg har merket at det er ganske mange andre som også sykler. Jeg vet til og med at jeg har inspirert et par stykker til å gjøre det samme. Og på den måten skjer det noe, skritt for skritt. CO2-reduksjon på ett område inspirerer også til å gjøre noe på andre områder. Mindre kasting av mat, mindre kjøttforbruk, færre flyreiser og redusert forbruk generelt er andre eksempler på CO2-reduserende tiltak som hver og en av oss kan iverksette i egne liv på kort sikt. Men hjelper det noe da?

På lørdag var det den store strandryddedagen. Det siste halvåret har det skjedd noe med bevisstheten vår om plast og plastsøppel. Bildene av hval, sjøfugl og fisk med store mengder plast i magen har omsider fått oss til å forstå det vi egentlig har visst lenge – at plastforbruket vårt ikke er bærekraftig og at vi må rydde opp. Engasjementet og oppslutning rundt plastrydding og plastreduksjon har blitt massivt, og det vokser fortsatt i styrke. Noen mener at dette bare er en trendgreie, og at det snart vil være glemt. Det tror ikke jeg. For når folk bruker tida si på å rydde opp plast kommer det også krav og forventninger om ny politikk, både lokalt, nasjonalt og globalt. I Tromsø (og mange andre kommuner) har formannskapet bestemt at det ikke skal selges heliumsballonger fra kommunal grunn. På Stortinget har SV foreslått at de som tjener penger på plast også skal måtte betale for opprydding av den. Slike forslag må vi alle være med å presse på, for å få flertall for. Politiske vedtak tar tid, men til gjengjeld varer de også lenger.

Plastfokuset er for meg et eksempel på hvordan endring best kan skapes der hvor engasjement hos barn, ungdom og voksne møter politikken. Jeg tror fortsatt at vi skal få til å gjøre det som må til - også i den store og krevende klimapolitikken. Men vi kan ikke lene oss tilbake og vente på at noen andre skal fikse det. Vi må selv bidra til å skape det politiske engasjementet og handlingsrommet som gjør det mulig å løfte klimatiltakene så høyt opp på den politiske agendaen at det virkelig monner. Vi må rydde opp selv - sammen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse