MILLIARDENE RULLER: Krf og nestleder Kjell Ingolf Ropstad møter regjeringsforhandlingen med Erna Solberg med krav om enda større kontantytelser til friske, arbeidsføre folk. Om prislappen er 8 – 10 milliarder ekstra, ja så får skattebetalerne bare tåle det. Foto: Terje Pedersen NTB Scanpix

Milliardene flagrer som drikkebonger på et løssluppent julebord

KrFs bruk av offentlige penger minner om et julebord som har gått over styr. Klokka har passert midnatt, sjefen er god og brisen, og drikkebongene florerer. Problemet er bare at her er prisen er mellom 8 og 10 milliarder kroner. Det kan gi landet en skikkelig blåmandag.

Det KrF gjør, er å definere arbeidsføre, friske mennesker som behovstrengende. Kontantstøtten er et ekstremt eksempel.

Kristelig Folkeparti har fått smaken på penger, oppmerksomhet og makt. Høstens «KrF minutt for minutt», forestillingen der partiet vaklet fram og tilbake mellom rød og blå side i norsk politikk, har gjort Hareide, Ropstad og co, usedvanlig høye på seg selv.

Når i tillegg også Språkrådet trår til med en hjelpende hånd og kårer ordet «skjebnelandsmøte» til årets nyord, får herrene en ny runde i rampelyset. Så mye blest og reklame har KrF aldri fått før. Det har ført til et overmot som resulterer i at statlige milliarder flagrer som drikkebonger på et julebord når klokka har passert midnatt, og sjefen er god og brisen. Nå vil partiet hive enda større kontantytelser etter folk. Om prislappen er 8 – 10 milliarder ekstra, ja så får skattebetalerne bare tåle det.

KrFs politikk undergraver hele fundamentet for velferdsstaten, nemlig arbeidslinja. Politikken deres leder mennesker ut av arbeidslivet, ikke inn i det. At flest mulig av oss er i lønnet arbeid, er en forutsetning for å opprettholde velferdssamfunnet vårt. Oljeeventyret har fått mange til å glemme det.

Det KrF gjør, er å definere arbeidsføre, friske mennesker som behovstrengende. Kontantstøtten er et ekstremt eksempel. Føler småbarnsforeldre at de har lyst til å gå hjemme en periode, skal de få lov til det. Staten stiller med pengestøtte. KrF har de siste årene fått flere gjennomslag for økt støtte til hjemmeværende kvinner, og nå vil de bruke enda mer av skattebetalernes penger til å reversere likestillingen.

Forslaget de kommer med er at engangsstønaden ved fødsel skal mer enn dobles, fra 83.000 til 200.000 kroner. Begrunnelsen er at dagens ordning er urettferdig, fordi kvinner som er i arbeid får mer i engangsstønad, enn de som ikke er det. For mange blir alternativet abort, fikk nestleder Kjell Ingolf Ropstad seg til å si på Dagsnytt 18 forleden.

Da var han i debatt med Jonas Gahr Støre. Arbeiderpartiets leder er bekymret over økningen i kontantytelser. Det undergraver arbeidslinja når det blir mer lønnsomt å motta ytelser fra det offentlige enn å jobbe. For i tillegg til kontantytelser, er flere sosiale ordninger også behovsprøvd, framholdt Støre. Tjener man over et visst beløp, er disse ordningene ikke lenger gratis.

KrF bruker flere og økte kontantytelser i sitt forsøk på å shoppe velgere. For integreringspolitikken er det en katastrofe. Det er ikke ansvarlig politikk i det hele tatt når resultatet er at innvandrerkvinner blir sittende hjemme. Flere og økte ytelser fra det offentlige er ingen motiveringsfaktor for å gå ut i arbeidslivet, tvert imot.

Forskning viser at kontantstøtten er verstingen. Mødrene blir hjemme, og isoleres på mange måter fra det norske samfunnet, både språklig og sosialt. Barna kommer ikke tidlig i barnehagen, noe som gjør at de ikke lærer norsk fra de er små. Dermed stiller de svakere enn etnisk norske unger, når de begynner på skolen. Det kan bli et handicap som følger dem gjennom hele utdanningsløpet.

Men alt dette vil ikke KrF se. Kjell Ingolf Ropstad kaller Støres bekymring for velferdsstaten og integreringen for “grunnleggende mistillit til småbarnsfamiliene”. For familiene kan jo velge, mener han. Og de vet sjøl hva som er best for dem.

Det er nettopp det de gjør. Og når det ikke, eller nesten ikke, lønner seg å arbeide, velger de selvsagt kontantytelsene. Da ligger fattigdomsfella snublende nær. På sikt er ikke denne løsningen bærekraftig, verken for familiene det gjelder, eller for samfunnet.

Høstens drama i minipartiet KrF fikk mange på venstresida til å hylle både partiet og Knut Arild Hareide for hans invitt til Arbeiderpartiet. Støre var også blant dem. Han kalte det et retningsvalg og sa det var trist for landet da Hareide tapte kampen i eget parti.

For andre i Ap var det en lettelse. For hvordan kan KrFs reaksjonære retning være egnet til å justere Arbeiderpartiets kurs? Hvordan skulle Ap taklet ønsket om endringer i abortloven og økte kontantytelser, for eksempel?

I løpet av høsten har Erna Solberg, på grunn av sin ettergivenhet overfor KrF, gått fra en begynnende status som “landsmoder”, til å fremstå som en leder som klamrer seg til regjeringsmakten.

Nå går hun i gang med å bære staur. Det er vanskelig å se at det kan gå bra særlig lenge. Spriket i laget er enormt. Når KrF, som selv mener å representerer de gode og edelmodige verdier, møter Frp, som flere KrFere har karakterisert som kalde og onde, er det dømt til å gå galt.

Men signe strevet!

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse