Annonse

Min pappa

Da jeg var 17 ble familien min revet i stykker. Fra å være en vanlig familie med mor, far, og 3 barn, så var vi plutselig ingenting, og i biter som vi ikke klarte å sette sammen.
Min pappa var mitt anker, min trygge havn, og han som alltid var der for meg.
Etter å ha vært psykisk syk store deler av livet sitt ble det vonde så vondt og det mørke så mørkt at min fantastiske pappa ikke orket mer, og valgte å avslutte livet sitt.
Han etterlot oss andre i et bunnløst hav av sorg, skyldfølelse, fortvilelse, tusenvis av spørsmål, sinne og helt sønderknuste.
 
Jeg drev avgårde i en sorg som fikk meg til å stivne, og jeg bar alt inni meg. Gråt når ingen så meg, og prøvde å være sterk for mine søsken og min mor.
Inni meg skrek jeg av en fortvilelse og en enorm sorg som jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle.
Min faste grunn og trygge havn var borte for alltid, og han hadde valgt å forlate oss. Min sorg ble blandet med sinne, og spørsmål om hvorfor. Hvorfor ville han forlate oss og gi oss en sorg som var så ufattelig vond.
Jeg har også hele livet hatt skyldfølelse for at jeg kunne gjort noe mer, jeg kunne hjulpet han mer, vært der mer for han så hadde han kanskje tatt et annet valg.
 
Å vokse opp med en psykisk syk pappa i perioder er vondt, vanskelig, tøft, og det sliter deg helt ut.
I de mest vonde periodene lå min pappa i sengen, og kom seg ikke ut av rommet. Da leste jeg for han, eller prøvde å få han med ut.
Løsningen ble noen ganger en stol i ytterdøren for da var han litt ute, og litt inne. Min flotte pappa var fisker, og ville ta vare på oss. Sykdommen hans ga han skyldfølelse for at han ikke klarte det, men alt jeg ville var å hjelpe han så godt jeg kunne.
 
Mitt savn, og min sorg er like stor nå. Jeg tenker ofte på alt han ikke fikk oppleve. Møte sine flotte barnebarn og se de vokse opp. Mine barn savner sin bestefar som de aldri fikk møte. Jeg skulle også ønske at han hadde fått møte min fantastiske kjæreste, og min gode, trygge havn.
Jeg kommer alltid til å mangle en stor, og viktig bit i livet mitt. Jeg kommer alltid til å ha en stor sorg og savn etter min gode, fine pappa som jeg mistet så altfor tidlig.
Ta vare på hverandre, rekk ut en hånd til de som har det vondt. Ta dere tid til å lytte, og være der for de.
Til dere som har det vondt, og sliter. Be om hjelp, vær åpen med de dere har rundt dere. Ta kontakt med noen, og stol på at alt vil bli bedre. Mørket vil tilslutt vike for lyset, og den enorme smerten inni dere vil bli mindre.
La kjærligheten bringe håpet og lyset til dere. Vi trenger dere! Og vi er her! 
Det blir aldri bedre hvis dere ikke er her, og det vi etterlatte får er en bunnløs sorg og fortvilelse. 
Jeg skulle så ønske at jeg kunne få et øyeblikk, og en stund til med min pappa.
 
Hold fast i livet, og stol på at det vil bli bedre. Vi trenger dere
 
 
 
 
 
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse