På grunn av min oppvekst med en positiv mannlig rollemodell, velger jeg å fortsette å bruke min røde kjole. Det er nemlig ingen skam å finne, kun usikkerhet og frykt. Og til alle dere kvinner som går med hevet hode, mens andre prøver å dra dere ned - fortsett med det! skriver Hege Næsvold Pedersen.

Min røde kjole

Er det virkelig slik at egenskapen til å vise følelser og empati blir oppfattet som ”drama”, og utelukkende en kvinnelig egenskap?

Min far oppdro meg til å bli en sterk kvinne som frykter lite. 

Han er en av mange flotte menn som anerkjenner kvinner, uavhengig av status, kroppsfasong og antrekk. Dette er menn som er trygge på seg selv og behandler jenter med respekt. På grunn av min oppvekst med en positiv mannlig rollemodell, har jeg aldri fryktet menn. Jeg frykter heller ikke at menn ikke skal ta meg på alvor. Jeg har nemlig bestandig følt meg likestilt med menn. Det er derimot visse typer menn (og noen kvinner) i samfunnet som ikke respekterer kvinner fullt ut. 

Gjennom et langt yrkesliv har jeg fått æren av å være sjef til mange mennesker, både kvinner og menn. Det har vært en lang reise med mange både positive og negative erfaringer. Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg ofte hører at jeg innehar flere ”mannlige”(?) kvaliteter som sjef; Tydelig og klar, beslutningsdyktig og konsekvent. Det er heller ikke noe ”drama” med meg, har jeg blitt fortalt. Disse utsagnene er selvfølgelig ment som et kompliment, men er de egentlig det?

Hvis man mener at disse kvalitetene er utelukkende mannlige kvaliteter, betyr det at kvinner må oppføre seg som menn for å få respekt? Og ikke minst, kan man da som kvinne inneha disse kvalitetene uten at man mister sin ”kvinnelighet.” Det sies gjerne; ”Hun er tøff som faen, klart hun fortjener sin stilling!” Dette er ytringer som blir gjort om kvinner med høye stillinger som har en reell påvirkningskraft innen sitt felt. Med tøff som faen mener man ofte at hun har måtte slåss seg fram i et mannsdominert samfunn som verdsetter mannlige egenskaper høyest, som nevnt over. Altså at hun har ervervet seg mannlige egenskaper for å komme seg dit hun er. Det er sjeldent man hører: ” Hun er dyktig og har de rette kvalifikasjonene og gode lederegenskaper!” 

Jeg er i utgangspunktet ikke for kjønnskvotering. Jeg mener at den beste og mest kvalifiserte personen er den rette for enhver stilling. Det jeg derimot må spørre meg selv om er hvorfor det er blitt slik det er - hvorfor er det i 2018 så få kvinner i topplederverv? Jeg tror dessverre at kvinner med høye lederverv ofte står i fare for å bli sett på som kjønnsløse. Noen menn trekker seg unna disse kvinnene, nesten som i et selvforsvar. De blir gjerne sett på som en potensiell ”trussel”, og ikke en ”ordentlig” kvinne. Disse mennene respekterer kanskje jobben hun gjør, men de har ofte problemer med å respektere henne som en kvinne. Hun har nemlig trådt utenfor de satte ”rammene” som visse elementer i samfunnet forventer at en kvinne skal være innfor. 

Hun er blitt en brikke som ikke passer inn i den «perfekte» mosaikken. Med skarpe kanter har hun gnikket og presset seg inn i et ”bilde” der hun, etter noen menns (og noen kvinners) mening, ikke hører hjemme. Disse mennene vil finne et slikt” bilde” uforståelig i sitt uttrykk. De ser ikke at den ekstra brikken skaper en ny og nødvendig konstellasjon – et nytt uttrykk, med tanker og verdier som er helt på sin rette plass. Ofte kalt kvinnelige verdier: Evnen til refleksjon, selvinnsikt, empati, tålmodighet og standhaftighet. Vi skal heller ikke glemme den fantastiske egenskapen mange kvinner har som heter multi-tasking! Alle gode egenskaper, som etter min mening, hører hjemme i en hver lederstilling.

Er det virkelig slik at egenskapen til å vise følelser og empati blir oppfattet som ”drama”, og utelukkende en kvinnelig egenskap? Og er det å være tydelig og klar utelukkende en mannlig egenskap? I slikt tilfelle tror jeg vi alle vil tape på sikt. De gode lederne jeg har møtt har nemlig alle disse egenskapene. 

Jeg tror gode lederegenskaper er noe du erverver deg over tid og med erfaring. Din personlighet og dine spesifikke egenskaper vil alltid komme fram i jobben du gjør. Noen av egenskapene vil være positive, og noen negative, og så må man jobbe med seg selv – kontinuerlig! Jeg har selv aldri følt at jeg må oppføre meg eller kle meg som en mann for å få jobben gjort. Det kan hende noen av dere tror jeg har ervervet meg mannlige egenskaper, men det er faktisk MIN personlighet – slik jeg er født! Jeg har også mange kvinnelige egenskaper, som noen kaller dem. Jeg mener at disse ”kvinnelige” egenskapene er universelle egenskaper - uavhengig av kjønn. 

På grunn av min oppvekst med en positiv mannlig rollemodell, velger jeg å fortsette å bruke min røde kjole. Det er nemlig ingen skam å finne, kun usikkerhet og frykt. Og til alle dere kvinner som går med hevet hode, mens andre prøver å dra dere ned - fortsett med det!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse