Annonse
Snublesteinen som var satt ned for Moritz Klein var blitt ganske så svart og gikk nesten i ett med gata den var omgitt av i novembermørket, men vi fant´n heldigvis til slutt og nå er´n nypussa og med lys på, skriver Lasse Jangås. Foto: Lasse Jangås

Til minne om Moritz Klein

Jeg kjente ikke Moritz Klein. Men jeg veit litt om hvem han var.

For eksempel at´n var født i 1911 og dreiv butikk i Storgata 62 lenge før jeg kom til Tromsø, tvers over domkirka, at´n bodde her sammen med kona Miriam som han også fikk lille Anna Rita med, og at de trivdes godt i by´n selv om de egentlig var fra Trondheim.

Men dessverre skulle den lykken ta slutt ganske brått.

I 1941 blei´n arrestert og plassert i en fangeleir sør på øya, før´n blei deportert til Auschwitz.

Alt dette veit jeg fordi det skjedde noe vakkert mange steder i Norge i kveld. Sven Egil Omdal, min favorittaviskommentator, oppfordra forleden folk i hele landet til å pusse snublesteinene som er lagt ned i norske byer til minne om jødene som ble deportert og drept under krigen.

Den utfordringa var det heldigvis mange i Norge som tok. Jeg tok med meg junior til Storgata 62 i kveld, det var det minste vi kunne gjøre syntes jeg, og vi hadde med oss en klut, litt messingpuss og et lys.

12-åringen skjønte greia med én gang, at det ikke bare handla om å minnes Moritz, som vi jo aldri hadde møtt, men at det handla like mye om ikke å glemme, at sånt ikke må få gjenta seg og at jødehatet ufattelig nok vokser igjen, bare 77 år etter at MS Donau forlot kaia i Oslo med alle de menneskene som ble utsatt for urett og lidelser så grusomme at det nesten ikke er til å tru. Men tru må vi, for det er jo dessverre helt sant.

På denne dagen (26. november) for 77 år siden ble altså 532 norske jøder sendt med MS Donau til Tyskland.

De var framme i havnebyen Stettin 1. desember, og 346 av dem – alle kvinnene, alle barna og alle de arbeidsudyktige mennene – ble henretta samme dag. De 186 andre, menn i alderen 15-50 år, ble registrert som arbeidsdyktige, men bare ni overlevde. Moritz var ikke en av dem. Moritz ble drept i Auschwitz 17. februar 1943.

Sant er det dessverre også at jødehatet vokser igjen. I en undersøkelse i EU i fjor karakteriserte 85 prosent av alle tyske jøder antisemittisme som et «veldig stort» eller «ganske stort» problem. 89 prosent sa at problemet hadde vokst de siste fem åra. Over halvparten av de som svarte på undersøkelsen fortalte at de hadde blitt utsatt for antisemittisk trakassering de siste fem åra.

Og akkurat da junior og jeg satt i bilen på vei til sentrum i kveld blei vi servert ferskt eksempel på at toleransen er på sviktende grunn på enda flere områder, for da snakka dem i radioen om han norske SIAN-rasisten som i full offentlighet hadde tent på Koranen i Kristiansand, og da så guttungen på meg og spurte hvorfor noen ville gjøre noe sånt, men det kunne jeg ikke svaret på. Og da sa´n at da visste i hvert fall ikke han, men han likte det dårlig og det sa jeg meg selvsagt enig me´n i for å si det mildt.

Og vel nede i Storgata leita vi godt, for den snublesteinen som var satt ned for Moritz Klein var blitt ganske så svart og gikk nesten i ett med gata den var omgitt av i novembermørket, men vi fant´n heldigvis til slutt og nå er´n nypussa og med lys på.

Og da vi kom hjem blei jeg litt nysgjerrig og prøvde å finne ut mer om hvem han hadde vært. Heldigvis blei dokumentaren «Da byen ble stille» laga om menneskene bak navnene på snublesteinene i Tromsø da de ble satt ned for et par år siden, og det er altså sånn jeg veit det jeg veit om Moritz. Tromsøværingene hadde handla flittig hos´n, for butikken gikk bra og han trivdes godt, så vi tok´n tydeligvis godt imot i denne byen. Før vi altså lot´n i stikken. Før vi bare lot det skje.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse