Annonse
Kjenner Sannhets- og forsoningskommisjonen for samer, kvener og norskfinner sin besøkelsestid, bør den gå i bresjen for å få avvikla dagens uverdige rangering av folkegrupper i Norge, skriver Oddmund Enoksen.

Minoritetshierarkiet - modent for historias skraphaug?

Når man sorterer folkegrupper på grunnlag av etnisitet og deretter rangerer de ulike etniske gruppene, er det på mange måter rasehierarkiet i ny om igjen, men i ny forkledning.

Samene først». Dette er grunnstammen i det minoritetspolitiske hierarkiet som Norge har valgt å holde seg med. Et hierarki hvor våre ulike minoriteter blir rangert etter etnisitet. Øverst troner samene med status som «urfolk». Så følger kvener, skogfinner, jøder, tatere og sigøynere som «nasjonale minoriteter». Sisteplassen inntas av «innvandrerne».

Rangeringa har stor betydning for hvilke rettigheter de tre gruppene har fått. Samenes særstatus og hierarkiske topposisjon har gitt dem rettigheter som de andre minoritetene bare kan drømme om. Og de toneangivende samepolitiske organisasjonene har lenge kvista nye løyper som ytterligere vil auke gapet mellom samenes elitedivisjon og de som er henvist til å spille i lavere divisjoner uten muligheter til opprykk.

Denne rettighetsdifferensieringa er det all grunn til å stille spørsmål ved. Etter mi vurdering er den moden for historias skraphaug. Kjenner Sannhets- og forsoningskommisjonen for samer, kvener og norskfinner sin besøkelsestid, bør den gå i bresjen for å få avvikla dagens uverdige rangering av folkegrupper i Norge.

Beretninger fra 1800-tallet

Rangering av folkegrupper og etablering av hierarki basert på etnisitet er ingen ny oppfinnelse. På 1800-tallet fikk både samer og kvener stifte bekjentskap med et slik hierarki. Den norske øvrigheta trona da øverst.

Anders Pedersen Bær, dømt til fengsel på livstid for sin deltakelse i Kautokeinopprøret i 1852, skreiv om sin opplevelse av dette hierarkiet mens han sona på Akershus festning fra 1856 og fram til benådninga i 1863. I boka «Erindringer» som kom ut i fjor med Nils Oskal, Johanna Johansen Ijås og Ivar Bjørklund som redaktører, kan vi lese Bærs beretning. Og Nils Oskal skriver i boka følgende om Bærs tekst: «Han beskriver hierarkiske relasjoner der noen er overordnet, mens andre er underordnet. ……. Bær skriver om tilfeller hvor de gjeldende hierarkiene er urettferdige og bryter med idealer om likhet og likeverd

Bær skreiv si beretning i et samarbeid med Jens Andreas Friis, professor i lappisk og kvænsk ved Universitetet i Oslo. Samme Friis var lenge en sterk talsmann for likeverdig behandling av nordmenn, kvener og samer og lanserte en egen tre-raseteori (Einar Niemi, 2005, Vitenskap og politikk, Lappologen Jens Andreas Friis og de etniske minoritetene 1860-1890).

Seinere valgte han å ekskludere kvenene og til dels også sjøsamene fra det gode selskap gjennom sin to-raseteori. Reindriftssamene ble opphøyd og dyrka som «de edle» mens kvenene og deres «natur» ble sterkt stigmatisert. Ikke minst kom dette til uttrykk gjennom boka Lajla utgitt i 1891. Bokas budskap er at nordmenn og samer kan leve i fred sammen, men kommer kvenen til, så er det som regel slutt på det gode forholdet.

Forestillinga om samene (reindriftssamene) som de «opprinnelige og edle» og kvenene som et stivsinna og skummelt folkeferd med tvilsomt lynne som ikke var til å stole på, har seinere vist seg å få stor betydning for den norske minoritetspolitikken (Einar Niemi (2005).  Det er ingen tilfeldighet at samene i dag troner suverent øverst i minoritetshierarkiet.

Rasehierarkiet

Fra slutten av 1800-tallet og fram til 2. verdenskrig var de fysiske antropologene i Norge enige om eksistensen av et rasehierarki. Et hierarki hvor den nordiske rasen inntok førsteplassen. Rasehygienen levde i beste velgående som vitenskap. Og skallemålinger av både skjeletter og levende personer var en utbredt aktivitet.

Etter krigen har det vært bred enighet om at dette rasehierarkiet har lite med vitenskap å gjøre, men at det desto meir handler om ideologi. Men når så mange vitenskapsfolk heilt fram til mellomkrigstida satte sitt godkjent-stempel på dette hierarkiet, er det ikke så vanskelig å forstå at størstedelen av våre politikere den gang, herunder Nordlys-grunnlegger og stortingsmann Alfred Eriksen, ga sin støtte til dette tankegodset.

Paradokset er imidlertid at om vi i dag ikke holder oss med et rasehierarki, så fungerer i praksis dagens minoritetshierarki også sterkt diskriminerende. Når man sorterer folkegrupper på grunnlag av etnisitet og deretter rangerer de ulike etniske gruppene, er det på mange måter rasehierarkiet om igjen, men i ny forkledning.

Europakonvensjonen fra 1995 – «opprykk» for kvenene

Fram til 1999 nøyde Norge seg med bare to kategorier i det minoritetspolitiske hierarkiet: Urfolk og innvandrere. Samene var urfolk. De andre nasjonale minoritetene ble kun ansett for å være «innvandrere.»

Norske myndigheter hadde knapt noe svar, enn si et godt svar på hvorfor kvenene, til tross for at de hadde vært innbyggere i Norge gjennom mange hundre år, fortsatt ble klassifisert som «innvandrere». Da spørsmålet kom opp under et seminar ved Universitetet i Tromsø i 1994, var svaret fra den tilstedeværende rådgiveren fra regjeringa at det ikke spilte noen rolle når kvenene hadde kommet til Norge. For den norske regjeringa hadde bestemt at kvenene var innvandrere. Det var derfor ikke noe å diskutere. (Einar Niemi, 2002, Kategorienes etikk og minoritetene i nord: Et historisk perspektiv).

Vi så også den samme type regjeringsarroganse da det i fjor vår var en ny runde i den offentlige debatten om samene som urfolk. Da rykka kommunalminister Monica Mæland ut med et innlegg på Nordnorsk debatt med følgende melding: «Samene er urfolk. Punktum.»

Etter at Europarådets konvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter ble undertegna av Norge og andre land i 1995, var det ikke lenger mulig for Norge å bare definere kvenene som innvandrere. De måtte nå anerkjennes som nasjonal minoritet.

Det var også klart at samene utgjorde en nasjonal minoritet etter samme konvensjon. Men da opplevde vi det paradoksale at Sametinget nekta plent for at de skulle være omfatta av konvensjonen. For Sametinget var det kun én kategori som var akseptabel. Og det var kategorien urfolk. Å være definert som nasjonal minoritet sammen med kvener, skogfinner, jøder, tatere og sigøynere, betakka Sametinget seg for. Og det til tross for at det ikke var tema at samene skulle fratas den tidligere tildelte statusen som urfolk.

Hvor lenge er det lov å særbehandle samene som etnisk minoritet?

I Samerettsutvalget innstilling NOU 1984:18 ble spørsmålet om ulik behandling av de etniske minoritetene i Norge berørt. Utvalget bemerka at rasediskrimineringskommisjonen av 1966 setter forbud mot diskriminering i forholdet mellom etniske grupper. Utvalget uttalte dernest følgende om tolkninga av dette forbudet:

«Det kan heller ikke være noe i veien for å løse en enkelt folkegruppes problemer først, dersom myndighetene her anser seg for å ha et spesielt ansvar, med andre ord gi en foreløpig prioritet til denne gruppen. Men det er tvilsomt hvorvidt myndighetene på mer varig basis kan la en enkelt folkegruppe få en generell fortrinnsstilling framfor de andre etniske minoriteter i landet. (Mi utheving)

Dernest kan det, ganske uavhengig av den rettslige vurdering, stilles spørsmål om det vil være god politikk å innføre en ulikhet i forholdet mellom minoritetene. Det vil kunne hevdes at dette innfører et element av en rangering av de ulike kulturers innbyrdes verdi, og at det bryter med forestillingen om folkenes likeverd.»

Samerettsutvalget reiste her heilt fundamentale problemstillinger. I ettertid har norske myndigheter latt være å følge opp dette temaet. I stedet har myndigheter, Sametinget og nærmest alle samepolitiske organisasjoner gjort det de har kunnet for å slå ned ethvert forsøk på å reise de samme problemstillingene. Og i den forbindelse er det paradoksalt nok rasisme-argumentet som har blitt brukt til å kvele enhver debatt om dette temaet.

Hvis Sannhets- og forsoningskommisjonen skal makte å levere noe meir enn nye fortellinger i historia om gamle politiske overgrep mot samer og kvener, er det et betimelig krav at kommisjonen følger opp der Samerettsutvalget slapp for snart 30 år siden.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse