Annonse
Hvis det hadde vært et mål i seg selv å gjøre Tromsø til en by som støter ungdom fra seg, så skulle man satset beinhardt på «gjenbruk og transformasjon på arealbruk», og insistert på at boligbygging bare skal skje på steder og etter metoder som fører til at prisene blir så høye at ingen ungdom har råd til å kjøpe dem, skriver Kurt Figenschau. Bildet er en illustrasjon av den ny bydelen Vervet. (Illustrasjon: Pilar entreprenør)

Den minst bærekraftige veien til bærekraft

Ledelsen i Tromsø kommune klarer ikke å forstå den kritikken de er møtt med. 

Hvis ikke unge mennesker har råd til å kjøpe seg bolig i Tromsø, er denne planen rett og slett ikke bærekraftig!

Konstituert kommunedirektør Marit Hult og avdelingsdirektør for bymiljø, Mette Mohåg, bruker stor plass i Nordnorsk debatt 16. juni på å forsvare sitt forslag til kommuneplan. Deres innlegg er ment å være et tilsvar til min kronikk, «Full gass med håndbrekket på», men de gjør egentlig ikke noe helhjertet forsøk på å svare på kritikken. Det fremstår ikke som om de er særlig interessert i å ta innover seg hvilke argumenter de blir møtt med. Stort sett belærer de om kommunal saksgang, og de vil ha oss til å forstå forskjellene på «Kommuneplanens samfunnsdel med arealstrategi» og «Kommuneplanens arealdel», noe som sikkert er spennende nok for innvidde. 

«Samfunnsdelen skal vise retning for samfunnsutviklingen,» påpeker de to. 

Akkurat!

Bærekraft handler dypest sett om forsvarlig og god forvaltning av ressurser, og når Tromsø kommune skal lage en plan som skal stake ut retningen for samfunnsutviklingen, er ikke den viktigste ressursen vår nevnt med et ord: Ungdommen. 

Og dette er enkle fakta: 

■ Hvis ikke unge mennesker har råd til å kjøpe seg bolig i Tromsø, er denne planen rett og slett ikke bærekraftig!

■ Hvis ikke unge mennesker opplever at det mulig å finne spennende arbeid i Tromsø, i konkurranse med andre byer, er planen rett og slett ikke bærekraftig!

■ Og hvis ikke unge mennesker opplever at Tromsø er et godt sted å oppdra barn, med nærhet til natur og en hverdag som innebærer noe mer enn å måtte leve innestengt i en asfaltjungel – så er planen rett og slett ikke bærekraftig!

Hvis det hadde vært et mål i seg selv å gjøre Tromsø til en by som støter ungdom fra seg, så skulle man satset beinhardt på «gjenbruk og transformasjon på arealbruk», og insistert på at boligbygging bare skal skje på steder og etter metoder som fører til at prisene blir så høye at ingen ungdom har råd til å kjøpe dem. Er vi ikke snublende nær en slik virkelighet? Og er det virkelig dette som er svaret på Hult og Mohågs egen utfordring: «En retning for samfunnsutviklingen»?

Det er vanskelig å se for seg at det finnes næringsaktører i Tromsø, uansett bransje, som ikke ønsker å etterleve idealer om bærekraft, enten dette er sosial bærekraft, miljømessig bærekraft eller økonomisk bærekraft. De overordnede prinsippene om å begrense byspredning, vil de fleste stille seg helhjertet bak. Å bygge boliger der folk gis mulighet til nær tilgang til natur, er absolutt ikke det samme som å åpne for storstilt utbygging i uberørt natur. Det hører dessuten med til bildet at tilgang til natur, og mulighet til naturlig bevegelse, har stor betydning for mental og fysisk helse, sunnhet, arbeidsførhet og dermed også bærekraft.

Disse dimensjonene berøres ikke når Tromsø kommune skal stake ut en langsiktig plan for de neste 12 årene. Det er stadig vanskelig å oppdage den overordnede visjonen for Tromsø, utover en etisk retning formulert i begrepet bærekraft; vi er enige om at vi skal rette oss etter trafikkreglene når vi skal kjøre, men vi har ikke begynt diskusjonen om hvor hen vi skal kjøre. At et slikt mål ikke finnes, er trasig, men det åpner samtidig for at den visjonære diskusjonen kan føres videre – dersom viljen til å føre en slik dialog er til stede på alle sider av bordet. 

Inntil dette skjer, vil det nærmeste vi kommer en fremtidig visjon, være svaret Hult og Mohåg gir i kronikken sin, når de argumenterer for at kommuneplanen skal legge til rette for å få i stand en bymiljøavtale med staten. Hvis «bymiljøavtale» også denne gangen skal bli svaret, er det kanskje på tide å be om å få gjentatt hva som var spørsmålet. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse