Annonse
Bildet er tatt ombord i haugesundsskipet "Ida Bakke" hvor vi ser mannskap som håndterer en Oerlikon luftvernskanon. Foto: Svein Harald Olsen.

Misforståelser om Nortraship-fondet

Krigsseilerne og Nortraship-fondet er et ømtåelig tema hvor fakta ofte må vike for følelser og gamle myter.

Når en i ettertid skal vurdere disponeringen av Nortraships hemmelig fond, må en huske på at dagens sosiale velferdsordninger med alderspensjon og lignende ikke var til stede den gang.

Når det i ettertid har blitt snakk om Nortrashipsaken, har mange fremstilt det som at sjøfolkene som seilte ute under krigen knapt nok fikk betaling. Det er feil. I løpet av krigen ble det gjort fire omfattende lønnsforhandlinger mellom sjømannsorganisasjonene og Nortraship, som gjorde norske sjøfolk til lønnsledende i Europa. Kun amerikanske sjøfolk hadde bedre betalt. I de siste lønnsforhandlingene under krigen ble risikotilleggene bakt inn i de ordinære hyrene. Det medførte at når krigen var over, kunne sjøfolkene vise til en langt høyere lønnsvekst enn andre. I bind fire av bokserien ”Handelsflåten i krig ”, vises det blant annet til at mens en matroshyre steg med 36 prosent fra 1938 til 1948, var reallønnsøkningen for norske industriarbeidere på 10 prosent. (Kilde: Handelsflåten i krig, bind 4, s. 472)

Etter at andre verdenskrig brøt ut i september 1939 ble det inngått nye hyreavtaler som gav norske sjøfolk betydelige krigsrisikotillegg. For enkelte kunne krigsrisikotillegget være opp til tre ganger den vanlige hyren. Da Norge kom med i krigen, og bidro med sin betydelige handelsflåte, ble de høye norske hyrene et problem hos britene, ettersom de hadde innført lønnsstopp for sine landsmenn. Etter anmodning fra britiske myndighetene ble krigsrisikotilleggene til norske sjøfolk justert ned til et nivå likt det som britiske sjøfolk mottok. For å sukre den bitre pillen det var for norske sjøfolk å få redusert krigsrisikotillegget, ble det i all hemmelighet opprettet et fond som fikk navnet Nortraships Sjømannsfond, også kjent som Nortraships hemmelige fond. (Kilde: Handelsflåten i krig, bind 4, s. 66)

Samtlige sjømannsorganisasjoner var innforstått og informert om dannelsen av fondet, men det skulle holdes hemmelig til krigens slutt. Den 21. september 1943 sendte lederne av de fire sjømannsorganisasjonene, (Norges Skipsførerforbund v/Jens Presthus, Det norske maskinistforbund v/A. Løvgren, Norsk Styrmannsforbund v/T. Erichsen og Norsk Sjømannsforbund v/Ingvald Haugen) et felles brev til Nortraships ledelse. Her beskrev de hvordan pengene fra Nortraships hemmelige fond burde disponeres etter krigens slutt. Her var det ikke snakk om å dele ut pengene til hver enkelt sjømann, men i stedet opprette et pensjonsfond:

Under henvisning til hva vi dette brev har anført, tillater undertegnede organisasjoner seg å foreslå for det ærede departement at Nortraships Hemmelige Fond blir konstituert som: Norges Sjømannspensjonsfond, med adgang til senere å ta stilling til fondets statutter. London 21. September 1943.”

Etter krigen oppsto det likevel stor uenighet om hvordan midlene fra dette fondet skulle disponeres. Skulle sjøfolkene få utbetalt disse pengene direkte, eller burde pengene disponeres til velferdsordninger for sjøfolk? I tilfelle pengene skulle utbetales til sjøfolkene, hvem skulle få? Kun de som hadde seilt for British Ministry of Shipping? Hva med de som hadde seilt for andre befraktere? Hvem skulle få andelene til de som hadde omkommet? Med unntak av Kommunistpartiet var det tverrpolitisk enighet på Stortinget om at pengene fra Nortraships hemmelige fond burde brukes på velferdsordninger for krigsseilerne.

Den 7. mars 1948 var det et stort møte i Turnhallen i Haugesund hvor temaet var Nortraships hemmelig fond. De over 200 fremmøtte krigsseilerne vedtok en resolusjon som ble sendt til Stortinget. Haugesund var en av i alt ni byer som hadde slike aksjonsutvalg.

Sjøfolkene og deres familier i Haugesund følger med spent oppmerksomhet på den videre utvikling av saken: Nortraships hemmelige fond. En vil i det lengste håpe og tro at Stortinget fatter en avgjørelse i denne sak som tar hensyn til sjøfolkenes egen oppfatning og ønske. En hensynstagen til sjøfolkenes egne ønsker og krav vil styrke tilliten blant sjøfolkene til landets styresmakter og bidra til å dempe den uro i handelsflåten som nå er ikke mindre enn faretruende.

Norske sjøfolk som lojalt stilte sine liv og sin arbeidskraft til tjeneste i frigjøringskrigen, og som har beseglet sin innsats i kampen mot frihetens undertrykkere med 4000 av sine beste kameraters blod, vil føle det som en ydmykende skam om Stortinget skulle konfirmere den foreliggende regjeringsproposisjon til anvendelse av fondets midler. Pengene er ubestridelig sjøfolkenes egne opptjente penger. En henstiller inntrengende til Stortingets representanter å umake seg til et objektivt studium av de saksdokumenter som er oversendt hver enkelt stortingsmann av Nortraships hemmelige fonds aksjonsutvalg. Vi nærer ingen tvil om at et upartisk studium av disse dokumenter vil overbevise de ærede stortingsrepresentanter om sjøfolkenes rett i deres oppfatning. Skån sjøfolkene for denne skamløse ydmykelse, gi dem tilbake retten til å råde over sine egne midler.” (Kilde: HD 09.03.48)

Når en i ettertid skal vurdere disponeringen av Nortraships hemmelige fond, må en huske på at dagens sosiale velferdsordninger med alderspensjon og lignende ikke var til stede den gang.

Den 7. desember 1948 vedtok Stortinget med 104 mot 14 stemmer hvordan Nortraships sjømannsfond skulle disponeres. For det første skulle pengene brukes til å utbetale pensjoner til sjøfolk som var blitt varig eller delvis uføre. For det andre skulle pengene brukes til å gi full pensjon til de krigsseilerne som ikke hadde nok fartstid til å få full pensjon. For det tredje skulle pengene brukes til pensjoner til enker og uforsørgede barn etter sjøfolk som hadde omkommet under krigen. Videre ble det vedtatt at pengene skulle brukes for å sende krigsseilere på rekreasjonsopphold og til lån og bidrag til etterutdanning. Det skulle også vurderes om det var behov for å bygge et moderne tuberkulosehjem for sjøfolk.

Vedtaket i Stortinget skapte stor bitterhet blant mange sjøfolk. Aksjonsutvalget valgte å prøve saken for retten. Det ble en langvarig rettsprosess som endte med at sjøfolkene tapte både da saken var oppe i Oslo byrett og til slutt i Høyesterett den 13. februar 1954. Det ble en bitter seier for staten som i årtier måtte tåle harde ord fra deler av sjømannsstanden. I et forsøk på å få ro om saken ble det i 1970 satt ned et utvalg som skulle vurdere de tiltak som var satt i verk for krigsseilerne etter krigen, samt om fondsmidlene burde utbetales til sjøfolkene. Utvalget klarte ikke å komme fram til enighet. Flertallet i utvalget foreslo at resten av fondsmidlene skulle utbetales til de sjøfolkene som seilte ute under krigen. Den 27. april 1972 vedtok Stortinget å etterbetale krigsseilerne med 180 kroner pr. måned de hadde seilt ute under krigen. For de krigsseilerne som var døde, ble pengene utbetalt til enkene eller etterlatte barn. (Kilde: St.prp. nr. 87 (1971-72)

At norske sjøfolk som seilte ute under andre verdenskrig fortjener “evig heder” er det ingen tvil om. Det er imidlertid feil å si at staten “stjal” penger fra sjøfolkene. En gjør saken en bjørnetjeneste ved å fremstille historien feil.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse