Annonse
Vi er tilbake ved Niemis utgangspunkt, og vi som (ulike) fagmiljø ved UiT Norges arktiske universitet må nok erkjenne at det er noe vei igjen å gå før vi er i mål – om målet da er at fagfolk skal lytte til hverandres argumenter, skriver Helge Christian Pedersen i sitt svar på innlegg fra Lill Tove Fredriksen.

Mistankens hermeneutikk i debatten om fornorskning

Jeg skal ikke plage Lill-Tove Fredriksen mer med min «nyanisme» siden hun «har vansker med å finne mening i å forholde seg til en vedvarende virvelstrøm av gjentagelser» fra min side, særlig ikke når det jeg skriver har en «komikkens skjær» over seg. Hun oppfatter at mine og andre nyansetilhengeres (les: historikere ved UiT) «nyansebroderinger» kun er «vulgærrelativisme» og «bagatellisering» av fornorskningen, der vi bare er interessert i fornorskningens lyse sider. Det er ikke det jeg har villet ha fram, så vi får bare konstatere at vi forstår dette forskjellig, og at vi har ulike vitenskapsteoretiske utgangspunkt for hvordan en bør angripe arbeidet med å forstå fortida. Jeg syns imidlertid det er noe forunderlig at Fredriksen kan konkludere med at dette er statusen for den historiefaglige forskningen på statens fornorskningspolitikk når hun samtidig forteller at: «Selv kjenner jeg bare til oversiktstekster som behandler generelle forhold», og refererer da til at hun bare vet om boka Samens historie fram til 1750 (Hansen og Olsen 2004). Grunnlaget for konklusjonen er kanskje litt for tynt.

Så for å ikke gjenta meg selv flere ganger, vil jeg heller gripe tilbake til det som hele dette ordskiftet tok utgangspunkt i, nemlig debatten som Einar Niemi reiste 12. november - om det bør være noen kjøreregler for hvordan folk med akademiske titler skriver til hverandre og til andre i det offentlige rom. «Mildt sagt er det overraskende i hvor stor grad nedlatende holdninger, verdiladde begreper, tendensiøs metafor-bruk og stigmatiserende «glem ballen, ta mannen»-utsagn kommer til uttrykk», begrunnet Niemi sin etterlysning med. Etter å ha fulgt med i hele denne debatten, og deltatt i deler av den, tror jeg at vi kan slå fast at sirkelen er sluttet. Vi er tilbake ved Niemis utgangspunkt, og vi som (ulike) fagmiljø ved UiT Norges arktiske universitet må nok erkjenne at det er noe vei igjen å gå før vi er i mål – om målet da er at fagfolk skal lytte til hverandres argumenter.

Begrepet mistankens hermeneutikk er beskrivende for mye av det som er skrevet i dette ordskiftet. Ifølge Wikipedia er mistankens hermeneutikk: «en tolkningsmetode hvor en ikke tar aktørers utsagn for «pålydende», men systematisk leter etter skjulte bakenforliggende intensjoner. Særlig benyttes tolkningsstrategien for å utøve ideologikritikk ved å vise at det som tilsynelatende er gode intensjoner egentlig er kamuflerte særinteresser, falsk bevissthet eller skjult ideologi. Mistankens hermeneutikk blir særlig benyttet for å undergrave integriteten til politiske - her kan vi kanskje erstatte med faglige motstandere og trekke deres motiver i tvil».

For meg er begrepet nytt og Wikipedia er som kjent en kilde man skal behandle kildekritisk. Men begrepet blir ifølge samme kilde særlig benyttet innenfor litteraturvitenskapen. Så da kan kanskje Fredriksen, som er førsteamanuensis i samisk litteratur, gi meg en innføring i emnet. Til gjengjeld kan jeg sende henne en historiografisk oversikt over hva som er skrevet om fornorskningen som hun etterspør.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse