Annonse
Per Høiby og Geir Arne Drangeid i First House. Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix

De mistet det vi kaller «moralen», som er en svært viktig ting å ta vare på

Les kulturredaktør Lasse Jangås` eventyr om Førstehuset.

For når ingen tok dem alvorlig lengre, var det jo heller ingen som ville bruke av pengene sine på dem.

Det var en gang et hus som var så stort og fint at det bare holdt til meget viktige mennesker der. Så viktige var de at de kalte huset sitt for Førstehuset. 

Førstehuset lå i et land der nesten alle var rike, der folket fikk bestemme og de aller fleste var snille med hverandre og ville hverandre vel. Og de viktige menneskene som ikke holdt til i Førstehuset, de holdt til i det som en gang i tiden hadde vært det viktigste huset i landet, men det var altså ikke Folkets Hus lengre. 

Riktignok var det i Folkets Hus de viktigste avgjørelsene egentlig skulle tas, der menneskene gjorde sitt aller ytterste for å jobbe til beste for fellesskapet og helheten i landet. De var kanskje ikke alltid enige, men de viste hverandre respekt ved å bøye seg for flertallet.

Det rare var at til tross for at de satt i lange møter hele dagen, møtte og lyttet til mange mennesker og tenkte veldig hardt på tingene, så fikk de mye mindre betalt for jobben de gjorde enn i Førstehuset, og de fikk egentlig ikke bestemme så mye likevel. For mange av tingene de hadde bestemt seg for, prøvde Førstehuset å forandre på. Og det klarte det rett som det var, i hvert fall en stund.

Mange av dem som holdt til i Førstehuset hadde tidligere hatt store og viktige oppgaver i Folkets Hus, den gangen de var fattigere på penger, men rikere på andre verdier. For også de hadde en gang startet uselvisk med et brennende engasjement for viktige saker de ville slåss for til folkets beste, fra den gangen de fortsatt hadde en usvikelig tro på fellesskapet og flertallets klokskap og rett.

Men så skjedde det noe. Noen ga seg, ga opp alt de hadde trodd på så sterkt så lenge. De mistet det vi kaller «moralen», som er en svært viktig ting å ta vare på, fordi det er den som forteller oss at vi alltid må gjøre det som er rett og riktig og som vi tror på innerst inne. 

Plutselig var det noe som annet drev dem. Men hva? Og hvorfor? Jo, i Førstehuset satt det svartkledde menn og kvinner med lure smil og lokket med mange penger og et liv der veldig mange syntes at nettopp de var de aller lureste og viktigste i landet her. 

Mer skulle det ikke til for at noen dessverre snudde ryggen til verdier de hadde arvet fra sin far og sin fars mor og enda sin farmors far igjen. Som forhekset av alle løftene tok de på seg de svarte draktene og begynte å jobbe i det helt stille for dem som ikke ville bøye seg for flertallet, men som hadde de største pengesekkene. I Førstehuset begynte de å tjene mange penger på ting folk strengt tatt ikke burde tjene penger på i det hele tatt.

Heldigvis er det ikke slik at man bare kan bestemme seg for at man skal være lur og dermed bli det. Det oppdaget også de som jobbet i Førstehuset til slutt. De var jo ikke lurere enn andre, faktisk tvert imot. For alle andre forsto - lenge før de selv oppdaget det - at ingen lenger trodde på det de sa og gjorde. De oppdaget også sist selv at det ikke går an å fortsette med dumme ting etter at man har blitt oppdaget. Men det var jo kanskje derfor de startet også. Fordi de ikke var så lure at de forsto at dumme ting man gjør som regel blir oppdaget. til slutt.
Verst for Førstehuset var en periode da de gjorde veldig mange dumme ting på en gang. Og da forsto folk at i der i gården var de verken særlig kloke eller hadde mye moral eller skam igjen i seg.

Først skulle de få folket i landet til å like noen som ville at de skulle bruke skammelig mange av pengene sine på en diger skifest ingen egentlig ville ha, og det hjalp ikke akkurat at de som betalte Førstehuset for jobben ikke gikk an å like i det hele tatt, for de var ikke sånne som likte at flertallet skulle få bestemme eller at penger ikke skulle brukes på tull og tøys når de trengtes så mye mer til andre ting. Dessuten løy de, og det er det jo ingen som liker.

Så kom neste bommert, omtrent samtidig, da Førstehuset skulle få folk i landet til å bytte ut det lange vennskapet det hadde med en enslig gammel mann med noen fryktelige ledere i et svært land langt borte. Den gamle mannen var så god og snill at folket hadde fortalt hele verden om forholdet i mange år, men så ville Førstehuset at vi ikke bare skulle bytte ham ut sånn uten videre, vi skulle til og med fornekte at vi likte ham. Så langt gikk det at de nye vennene skulle godkjenne alle vi hilste på fra da av. 

Sjefen i Folkets Hus lyttet dessverre til Førstehuset da, og da mistet hun veldig mange venner og tiltro her hjemme. Og vi - altså folket - begynte for første gang å lure på om de mørke menneskene i Førstehuset var så veldig lure som de sa at de var. For de skulle jo også skaffe Sjefen venner og tiltro og få henne til å se fin ut. Men det var akkurat det motsatte som skjedde.
Og som om ikke det var nok, tilbød folk i Førstehuset store forurensende bedrifter i andre land hjelp til å tjene enda mer penger, ved å få endret reglene her hjemme, selv om det vil skade miljøet enda mer enn før. Til avisene sa Førstehusets viktigste menn at de først og fremst jobbet for demokratiet, men da lo folk veldig lenge og veldig høyt. For når man jobber mot flertallets bestemmelser for at de få med mange penger skal få enda mer, synes folk det går fra ynkelig til komisk..

Alt dette fikk folk flest til å forstå at det var ikke i Førstehuset at hjernene var størst likevel, men nettopp derfor tok det lang tid før de forsto det selv. Det hjalp ikke at folk lo av dem og ristet på hodet når de hørte navnet. Men til slutt sank det inn, på kontoutskriften.

For når ingen tok dem alvorlig lengre, var det jo heller ingen som ville bruke av pengene sine på dem. Det ble umulig for dem som jobbet der å lære andre om hvordan de skulle få folk til å like dem og tro på dem når ingen likte Førstehuset eller trodde på dem. Og ingen ville naturligvis lære av Førstehusets mystiske menn og kvinner hva de skulle gjøre om noen sa noe stygt om dem, for de visste jo ikke selv hva de skulle gjøre når noe sa noe stygt om Førstehuset. Og det gjorde jo folk hele tiden.

Til og med den viktigste jobben deres, den med å lure gamle venner i Folkets Hus til å holde med kundene deres, gikk galt. Selv i Folkets Hus ble Førstehuset gjennomskuet til slutt. For da folket ropte og lo, ble det til slutt også hørt. Og da sluttet Førstehuset å være viktig mer.

Og snipp snapp snute, så var det eventyret ute.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse