Annonse
Sjefredaktør - og finnmarking - Anders Opdahl - mener Finnmark vil få en nøkkelrolle i en nordnorsk region. Dette bildet er fra Honningsvåg, der Hurtigruta legger til kai. Foto: NTB Scanpix

Til mitt kjære Finnmark

Finnmark har en unik sjanse til mer makt og innflytelse - og må gripe den, skriver sjefredaktør Anders Opdahl

Å stå alene som liten og spesiell i fremtidens regionaliserte Norge, vil bli en omkostningsfull øvelse.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) har en klar ambisjon: Han ønsker et Norge delt inn i 10 regioner. Og bak seg har regjeringen, med støtte fra KrF og Venstre, et stortingsflertall. Statsråden får kritikk for at han kommuniserer ambisjonen uten å tegne opp kartet. En skal imidlertid ikke ha mye innsikt og fantasi for å se hvor han vil. Slik sett er det å komme med en ambisjon om antall, et svært smart strategisk trekk. Sanner utløser dynamikk og debatt, som vil utløse endringer. Hadde han startet med egen fasit, ville regionaliserinsprosjektet utløst splittelse og forbannelse på tvers av partier og forvatningsnivåer. Det ville blitt en diskusjon om den fæle regjeringen, og ikke om alternative muligheter for en ny og mer effektiv organisering av Norge.

I den nordlige landsdel blir regjeringens ambisjon møtt med skepsis i de Ap-styrte fylkene. I Nordland snakkes det umiddelbart om avstander, ispedd føleri rundt den såkalte fylkesidentiteten. Mens det i Troms, hvor fylkesrådsleder Cecilie Myrseth (Ap) så langt har tatt til ordet for regional nyorientering, svares med kritikk av regjeringens prosess. Makthaverne i Finnmark har så langt vært alt annet enn progressiv. Det er lite som tyder på at holdningene vil endre seg i kretsen rundt fylkesordfører Runar Sjåstad og i Finnmark Ap.

Sannheten er at Finnmark fort kan ha mest å tjene på å ta på seg ledertrøya i den nordnorske regionaliseringsdebatten. Nordlands grunnleggende skepsis og frykt for Tromsø er ingen drivkraft. Man vil helst stå alene, nærmest uansett. Fylket er, sett fra Tomas Norvolls kontor, langt på vei prekvalifisert til å bli en av de Sanners ti nye regioner. Cecilie Myrseth og Troms har på sin side et håpløst utgangspunkt. Et hvert konkret samlingsinitiativ fra den kanten vil bli tolket som imperialisme nordover og sørover. I likhet med Sanner, er hun paradoksalt nok i liten grad tjent med å være konkret i denne fasen. Derfor har Finnmark en unik sjanse til å utnytte situasjonen til sin fordel. Resultatet av å ta regien kan få det stikk motsatte resultatet av det man frykter; mer makt lengst nord, flere kompetansearbeidsplasser - i hele fylket.

Nøkkelen til et felles nordnorsk forvaltningsnivå er jo nettopp desentralisering. På samme måte som Oslo lover å avgi makt og mandat landet rundt, må Bodø, Tromsø og Vadsø finne seg i gjøre det samme. Skal vi ha større regioner, enten vi snakker om én eller to i nord, må ansvar og funksjoner spres over hele landsdelen. Helgeland må med i langt større grad, samme gjelder Lofoten og Vesterålen, Ofoten, Harstad-regionen, Midt-Troms, Nord-Troms, Vest- og midt-Finnmark. Dette kan være en betydelig styrke, fordi disse teigene hver og en har sine forskjellige fortrinn og styrker. Den som forstår dette først, vil frem mot Sanners deadline 1. desember sitte med sterk definisjonsmakt. Det er her Finnmarks mulighet ligger. At fylket i tillegg ligger lengst unna makta i Oslo, gir nye tanker fra Finnmark en helt spesiell troverdighet det er umulig å ikke forholde seg til.

Det positive er at endringsagentene i Finnmark finnes. Og de bør vi lytte til. Direktør i NHO Finnmark, Målfrid Baik, konstaterer tørt at løpet er kjørt for dagens fylker, og slår samtidig fast: «Det vil være hemmende for fremtidig verdiskaping og vekst i Nord-Norge hvis ikke våre politikere evner å samle seg om en felles region.» Hun har en meningsfelle i leder av Finnmark Høyre, Jo Inge Hesjevik, som selv er fylkespolitiker: «Jeg tror man må fokusere på hva en region kan få til for oss, i stede for akkurat hvor grensen går.»

Mitt kjære Finnmark. Jeg er født og oppvokst i fylket. Jeg lover fortsatt godt laksefiske i Tana selv om fylkesgrensene forsvinner. Opphøret får heller ikke olje- og gassindustrien til å forlate Hammerfest, like lite som det svekker Alta som et utdannings- og forskningssamfunn i sterk vekst. Kirkenes forblir Barents-hovedstaden i nord med sterk industri- og skaperkultur, og en viktig sikkerhetspolitisk dimensjon som bysamfunn på den norsk-russiske grensa. Heller ikke de viktige offentlige arbeidsplassene og funksjonene som sikrer bosettingsmønsteret lengst nord står på spill, tvert i mot. Hvis man griper sjansen. Finnmark er nøkkelen som kan gi nordnorske samfunn et helt nytt utgangspunkt i en stadig mer globalisert verdensøkonomi. Og er fylket som har mest å tjene, både på prosessen - og ikke minst på et godt nordnorsk resultat. Å stå alene som liten og spesiell i fremtidens regionaliserte Norge, vil bli en omkostningsfull øvelse. Det er det på tide at Finnmark Ap og fylkesmakta innser – og handler ut fra.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse