Annonse
VIL FORME: Den politikken som nå skal trekkes opp for Nordkappturismen, vil forme Nordkapps framtid som det store reisemålet. Dette blir utfordringen for de nye politikerne til Nordkapp, skriver Knut Bjørn Lindkvist. Arkivfoto: Colourbox

Fra monopol til nyorganisering av turismen på Nordkapp

For utviklingen av «det nye Nordkapp» blir utfordringen å ta de store trendene ned til et lokalt og handterbart nivå.

 

Monopolet på Nordkapp, som med statens godkjennelse ble etablert av noen hurtigruteselskaper og reisebyråer i 1928, går nå mot slutten, og vil i praksis være over om noen få år. Det er resultatet av kommunevalget i 2019 hvor partiene som støttet Friluftsloven og større lokal innflytelse over turistattraksjonen, vant valget klart. Tiden er nå kommet for å skape et annet Nordkapp som reisemål, en Nordkapp-turisme for framtiden. Denne turismen vil måtte rette seg etter kravene om tiltak mot klimaendringer og CO²- utslipp, krav om artsmangfold og landskapsvern. Men ikke minst vil det kreves at turist-trafikken til Nordkapp også må bidra til økonomisk vekst og inntekter for lokale aktører og lokalsamfunn i større grad enn nå. Følgelig vil den nåværende organiseringen av Nordkapp-turismen gjennomgå store endringer i tiden framover.

I Nordkapp-debatten før kommunevalget har jeg fokusert på Nordkapp-produktets attraksjonsverdi etter studier av hvordan «Nordkapp» siden 1553 har utviklet seg som den fremste norske merkevaren i norsk turisme. Jeg har også kritisert monopoliseringen av Nordkappplatået som har nådd et punkt hvor man faktisk har fått en svekkelse av kvaliteten på Nordkapp som reisemål. I framtiden må det være et prioritert mål å bevare, og enda mer styrke Nordkapps attraksjonsverdi, til glede for lokal og regional reiselivsnæring. I tillegg må det være mulig å tenke seg nye former for organisering av reisetrafikken i det primære Nordkapp-området, som harmonerer bedre med miljø- og landskapskrav, bedre tilfredsstiller kravene om lokal deltakelse og hvor Friluftsloven følges. Det kan derfor forventes nye lokaliseringer av tilbud på og ved Nordkapp, og i andre former enn hva vi har vært vant med.

Historisk synes en trend å være gjennomgående. De reisende, (og da tenker jeg ikke på fiskerne eller fangstmennene som representerer en helt annen historie) synes siden «tidenes morgen» å ha søkt det som er annerledes, fjernt og interessant for tankene og sansene i sin reise mot nord. Innholdet i produktet «Nordkapp» gjennomgikk også en merkbar positiv endring da den samiske kulturen ble integrert i Nordkapp-reisen på første halvdelen av 1800-tallet. Samtidig syntes for eksempel maleren Peder Balke å ha vært svært fascinert av lyset og naturens form og visning i dette lyset, åpenbart også en form for åndelige dimensjon i denne naturen. Slik ble Nordkapps attraksjonsverdi styrket, det arktiske landskapet fascinerte, og tilstrømningen av turister til Nordkapp økte etter besøket av kong Oscar 2. i 1873.

Ønsket om å reise langt og nå ett ytterpunkt har ikke endret seg over tiden, vi deltar alle i denne formen for utvidelser av sanseopplevelser og geografi. Trolig vil ikke disse drømmene, eller dragningen mot nord, bli borte selv med klimaendringer og økende reisebegrensninger. Men reisen vil ta andre former og delvis kreve nytt innhold. Næring og deltakere må utvikle nye reisemønstre. Volumet i trafikken vil sannsynligvis også endre seg, muligens med nedgang i trafikken.

For utviklingen av «det nye Nordkapp» blir utfordringen å ta de store trendene ned til et lokalt og handterbart nivå. De store utfordringene for det lokale nivået blir å møte endringer, bort fra monopoliseringen som en alvorlig hemsko for Nordkapp-produktet. Det blir å møte masseturismen som kan ha utfordrende konsekvenser for naturopplevelsen, for opplevelsen av Nordkapp som det fjerne ytterpunktet, for forurensning og klimautslipp. På et lokalt nivå kan det sannsynligvis bli nødvendig å organisere reisemønsteret og aktivitets-felt på Nordkapphalvøya i et helhetsperspektiv når lokale klimatiltak skal realiseres. Det betyr blant annet shuttle-busser og elektrifisering fram til Nordkapp, enten fra Honningsvåg eller fra Skarsvåg-krysset nærmere Nordkapp.

I et lokalt perspektiv må altså målet være at Nordkapp skal få styrket sin attraksjonsverdi med utgangspunkt i Friluftsloven, at Magerøya og nabo-områdene må oppleve at de negative avtrykkene av turisttrafikken blir dempet gjennom større lokal spredning av trafikken, og at vi får en utvidelse av det økonomiske, sosiale og fysiske bevegelsesrom for lokalsamfunnet. Og i et større perspektiv må Nordkappturismen ikke bidra til en enda større klimautfordring, snarere tvert om.

Med det bakteppet som er trukket opp, bør det satses på en kunnskapsbasert utvikling, for eksempel med en start-konferanse i Nordkapp hvor noen sentrale næringsaktører og forskningsmiljøer møter lokale aktører og politikere for å debattere de temaene som nå presser seg på. Debatten må føre til nye forskningsprosjekter, og lokalt etablere kontinuerlige læreprosesser, og nye aktiviteter. Men samtidig må en forvente at næringens aktører er ivrige etter å starte nye tiltak, nesten umiddelbart.

Den politikken som nå skal trekkes opp for Nordkappturismen, vil forme Nordkapps framtid som det store reisemålet. Dette blir utfordringen for de nye politikerne til Nordkapp, de som vant en slik oppsiktsvekkende og stor valgseier fordi befolkningen i Nordkapp ønsket forandring, og som vil styre mot disse endringene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse