Moralismen er den nye partipressen

Er det ikke påfallende å se den nokså brede konsensusen i pressens vurderinger av Giske-sakens siste kapittel? Her er det kanskje færre motstemmer enn det burde være, i en såkalt differensiert presse.

Med unntak av edrueligheten i Klassekampen går det stort sett i samme dur. At Giske har felt seg selv, at videoen fra Vulkan sier mer enn tusen ord, ja til og med at Giske «er en kødd». 

Problemet er imidlertid at danse-saken faktisk ikke dokumenterer noe av det Giske beskyldes for fra et kommentariat som har forlatt sin observerende rolle: Videoen er ingen stadfestelse av verken manglende empati, overgrep eller usømmelig oppførsel, at vi ser en mann som aldri lærer, eller at Giske er en kynisk strateg.

Det eneste som rent faktisk dokumenteres; er at Trond Giske gikk på bar i sitt eget nabolag i Oslo, tok noen øl, og lot seg overtale til å ta en selfie sammen med en ung kvinne, som i ettertid sier ingenting galt skjedde og at omtalen er tatt ut av sin sammenheng.

Denne videosnutten har nå sendt ham ut av et verv i Trøndelag Ap, et verv som kunne gitt ham en plass i partiets landsstyre. På grunn av den medieskapte fortellingen om at en gammel gris har vært ute av bingen igjen.

At VG står sentralt også i denne saken, burde ikke overraske noen. Avisen har vært det sentrale organet i nesten alle Giske-avsløringene.

Avisen legger ned enorme ressurser å puste liv i de indre stridighetene i Ap. I den aktuelle saken kunne jo avisen valgt to alternative strategier. 1)Unngå å snakke om det fordi det hele var en bagatell eller 2) Snudd lampen og satt søkelyset på den som plantet saken og spurt hvilke interesser som ligger bak. VG valgte ingen av disse.

VG fortalte heller ikke leserne at det var kvinnen selv som tok kontakt med Giske. Tvert imot var det etterlatte inntrykket det motsatte, inntil NRK kunne bringe balanse.

Spørsmålet er om vi står overfor en krise i den politiske journalistikken i Norge? Alt ser jo ut til å tvinges inn i en banal og sjablongmessig ramme. Sort og hvitt, uten gråsoner. Noen må være gode og noen må være onde, noe må være rett og noe må være veldig galt.

Vi ser tydelige heltehistorier rundt noen politikere, og karikerte fiendebilder av andre. Dette er moralismen som den nye partipressen. Med VG halsende foran. Den gamle eksponenten for en folkelig journalistikk over hele landet, en upolitisk og samlende kraft som aldri viftet med en moralsk pekefinger.

Det er naturlig at det nå søkes svar på ubesvarte spørsmål om VGs dekning og rolle i Giske-saken. 

Vi ser stadig tydeligere symptomer på en retthaversk og moralsk fordømmende presse i Norge. Det verste er at det truer med å undergrave hele metoo-kampanjen. Kampen mot trakassering av kvinner har de siste dagene blitt redusert til en videosnutt av en dansende Trond Giske, et bilde han ble invitert til å være med på, og der ingen av de involverte mener det skjedde noe galt.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse