Annonse
Det nytter ikke som man kunne gjøre på mandagsmorran etter festen – og si: Jeg husker ikke.

Morgan Kane og kaptein Sorte Bill

På nettet er vi konger, dronninger, Morgan Kane og kaptein Sorte Bill

Du vet jeg er jo både konge, dronning, Morgan Kane og kaptein Sorte Bill. Jeg kan kle meg ut til hva jeg vil. I`m simply the best.

Jeg minnes tiden på samvirkelags-kafèen eller på kaikanten hvor ofte samfunnsdebatten gikk. Vi flirte, diskuterte og ikke så rent sjelden slarvet vi om andre.

Det var høye stemmer når vi engasjerte, lave stemmer når vi pratet om andre og nesten tilløp til visking når vi avslørte små og store hemmeligheter.

Lørdagskveldene på lokalet kunne det nok bli slik at vi pratet høyt om det vi egentlig skulle pratet lavt om og begrepet bon-anger ble tatt inn. Vi kunne skjemmes i flere dager og se ned på skotuppene når vi møtte folk igjen.

Barn pratet med inne stemme inne - og ute stemme ute. Det var en øvelse til respekt ovenfor andre, overfor autoriteter og ikke minst en god opplæring av begrepet folkeskikk.

Så kom internett, først stille og for noen få – det ble gitt opplæring og vi var forsiktige. Etter hvert ble det alminneliggjort og stadig flere fikk tilgang. Fremdeles stille, forsiktig og med en stor porsjon av reservasjon. Etter hvert gikk det ut informasjon om nye muligheter – men samtidig var skepsisen tilstede og vi brukte enda samvirkekafeen og lørdagskveldene til både høye og lave ytringer.

Husker dere hvordan man leita etter blikkene på søndag, eller på jobben på mandags-morran hvis man hadde brukt utestemmen inn på lokalet – lørdagskveld :-)

Jeg hopper over et lite tiår nå – og lar tilvenningen utebli en del av denne historien. Jeg skriver meg rett inn i 2010 og videre inn i 2018.

Jeg tar på meg min nye drakt og blir konge, dronning, Morgan Kane og kaptein Sorte Bill. Jeg blir ett nytt menneske og jeg tør ytre meg, bruke utestemmen inne – ja, så mye jeg vil og trenger ikke bry meg om verken søndag eller mandagsmorra.

Jeg ser verken tårer, glede, skam eller sinne her jeg sitter. Jeg ser ikke øynene på de jeg diskuterer med og jeg har ikke kroppsspråk å forholde meg til.

Jeg kan kalle statsråder for jævla f….., ordføreren for en fjott og til og med skrive nedlatende ord om statsministeren. Jeg kan karakterisere andre mennesker for hva jeg vil, bare jeg husker og sette ett smiletegn bak.

Jeg lot ett tiår stå åpent. – Det var det tiåret tilvenningen og overføring av innestemmer, utestemmer og dannelse av nettskikk skulle ha vært. Men utviklingen gikk så fort og muligheten ble så mange at vi glemte både stemmer og folkeskikk ett sted på veien.

Så her sitter vi da. Vi kan si nesten hva vi vil, dundre løs på autoriteter, slå hverandre digitalt ihjel og slippe helt ustraffet fra det.

Vi kan kroe tærne på venstre foten, mens vi trykker Enter og venter på antall likes.

Ydmyket, spilleregler og nødvendig autoritets respekt er igjen på perrongen, mens internett-toget dundrer videre mot neste stasjon.

Du vet jeg er jo både konge, dronning, Morgan Kane og kaptein Sorte Bill. Jeg kan kle meg ut til hva jeg vil. I`m simply the best.

Så tenk deg litt om – tenk på at stemmen, ytringen din og at din neste likes kan skade andre, selv om du ikke ser det eller vet det. Og vit – den vil ligge igjen for bestandig.

Det nytter ikke som man kunne gjøre på mandagsmorran etter festen – og si: Jeg husker ikke.

Bruk innestemme også på nettet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse