Annonse
Samovarteateret har laget en svært viktig forestilling om den skjebnen som ventet en del av de norske partisanene som kom til Sovjet under eller etter krigen. Her med Ivar Beddari i rollen som Osvald Harjo. Foto: Bernt Nilsen, Samovarteateret

Den mørke siden av festen

Tenk at det måtte en knøttliten teatergruppe til for å få en dose kaldt vann inn i festblodet i Kirkenes.

Partisanene var nordnorske helter som Norge ikke satte tilstrekkelig pris på, ja, det er sant, men de sovjetiske myndighetenes mistenksomhet rammet vilt og hensynsløst overfor både fiende og venn. Denne forestillingen er et sjeldent eksempel på nyansering.

Samovarteateret: De som tapte freden

  • Regi og dramaturgi: Bente S. Andersen
  • Manus: Ingeborg Arvola
  • På scenen: Ivar Beddari, Runa Sætervoll, Emil Bræin Furuly

Hele forrige uke handlet om frigjøringen av Øst-Finnmark for min del. Jeg reiste langs Litsafronten fra Murmansk, la ned blomster på minnesmerker over den ufattelige mengden falne soldater. Jeg overnattet i huset etter den mest kjente norske partisanen, Trygve Eriksen fra Kiberg, og på den store nabokonferansen i Kirkenes lærte jeg hva Den Røde Armés frigjøring skapte for slags bånd mellom menneskene på begge sider av den norsk-russiske grensen. Ikke rart det var godt å takke da 25. oktober opprant og selve 75-årsdagen for denne frigjøringen skulle markeres med konge og utenriksministre. Ikke rart det ble sterke møter, fotballspill med latter og glede, og forbrødring og fellesskap i front.

Det som allikevel slo meg, både gjennom taler og innlegg og mediedekning, var den klare og viktige kritikken mot Norge for behandlingen av såvel menneskene som krigshistorien, og det totale fraværet av kritikk mot Russland. Partisanene får fungere som eksempel.

Norske myndigheter anerkjente ikke partisanenes innsats på samme måte som de gjorde overfor motstandsfolk lenger sør. Tvert i mot. Vi fikk høre og lese sterke beretninger om mistillit og overvåking og ikke så mye som en skikkelig medalje. Sovjet dekorerte de norske partisanene, men absolutt ikke alle. Fengsling, sult og straffeleirer i Sibir ble skjebnen for flere, og det er her Samovarteateret kommer inn med kaldtvannet.

Fredag kveld gikk forestillingen «De som tapte freden» på en liten scene i Kirkenes. Forestillingen er basert på historiene til to reelle personer; kommunisten og den aktive partisanen Osvald Harjo fra Pasvik, og den unge politibetjenten og stavangermannen Hans Harald Rygh som kom for å jobbe i Kirkenes under krigen. Rygh er ingen nazist. Han bryr seg ikke om politikk. Han er bare opptatt av hverdagen og naturen og det nye livet. Men så fanges Harjo, og Rygh får jobben med å frakte han mellom arresten og tortur-avhørene på politihuset. Synet av den sterkt mishandlede Harjo er mer enn den unge stavangermannen kan takle. Han velger å redde Harjo, og sammen rømmer de over grensen til Sovjet for å jobbe derfra mot nazismen. Det går helt annerledes enn de har forestilt seg.

Sovjetiske myndigheter er svært skeptiske til rømlinger som har vært i kontakt med vestlig tankegods, og de blir også mistenkt for å være nazi-spioner. For den store krigsinnsatsen Harjo har utført i Pasvik blir han altså belønnet med 15 års opphold i Stalins skrekkleire. Rygh får 5 år, men dør før soningen i Sibir er over. Harjo kommer tilbake til Norge.

Gjennom en nydelig scenetekst, laget av Ingeborg Arvola, forteller Samovarteateret denne historien. Om naiviteten til Rygh. Om den glødende, politiske troen til Harjo. Om å holde ut, om å falle sammen. Om å bli sviktet, mishandlet, drept av dem man trodde var de gode.

Dette er en viktig forestilling fordi den problematiserer de ensidige narrativene om rene offer og rene helter som er svært tydelig til stede i dagens Russland, men også i Finnmark. Historien brukes i en politisert beretning om oss og dem. Det er urovekkende. Partisanene var nordnorske helter som Norge ikke satte tilstrekkelig pris på, ja, det er sant, men de sovjetiske myndighetenes mistenksomhet rammet vilt og hensynsløst overfor både fiende og venn. Denne forestillingen er et sjeldent eksempel på nyansering.

Det er nok noe å hente på de kunstneriske valgene. Potensialet er der hele veien, men det er ikke alt som virker like gjennomtenkt og ferdig utviklet. Det går jeg ikke nærmere inn på denne gangen. Forestillingen er uansett gripende med mange flotte regigrep og en særlig god rolletolkning av politibetjenten fra Emil Bræin Furuly. Men mest av alt er den et nydelig eksempel på at kunsten kan gjøre det kunsten skal: Skape sprekker i insisterende virkelighetsoppfatninger.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse