Annonse
Andenæs’ bok «Det vanskelige oppgjøret» fra 1979 (utgitt på nytt i 1998) har stått i en særstilling i litteraturen om rettsoppgjøret. En utfordring ved Andenæs’ perspektiver på rettsoppgjøret er at han selv hadde flere roller, skriver artikkelforfatterne.

Mørke skygger over rettsoppgjøret etter krigen

Myndighetene viste større vilje til å sette sentrale rettssikkerhetsgarantier i Grunnloven til side enn evne til å holde dem høyt under rettsoppgjøret etter krigen. Professor Johs. Andenæs (1912-2003) var blant dem som bidro.

Hans manglende refleksjon over den åpenbare forskjellen i forbrytelsens karakter mellom promillekjøreren Glomsrød og torturisten Haaland fremstår merkelig av en anerkjent strafferettsjurist som Andenæs.

Professor Johs. Andenæs var etterkrigstidens nestor i norsk jus. I forhold til rettsoppgjøret, der han selv hadde deltatt aktivt på anklagersiden, var han imidlertid ingen nøytral tilskuer. I de juridiske stridsspørsmålene oppgjøret reiste stilte han seg nokså konsekvent på domstolenes og påtalemyndighetens side.  

Flere roller 

Andenæs’ bok «Det vanskelige oppgjøret» fra 1979 (utgitt på nytt i 1998) har stått i en særstilling i litteraturen om rettsoppgjøret. En utfordring ved Andenæs’ perspektiver på rettsoppgjøret er at han selv hadde flere roller. Han var konsulent for riksadvokaten, dommer i Høyesterett og medlem av benådningsutvalget. Andenæs forsvarte da også, i likhet med professorkollegaen Frede Castberg, oppgjøret som juridisk akseptabelt.

Bare på to punkter var Andenæs og Castberg kritiske. For det første kunne det kollektive erstatningsansvaret for alle NS-medlemmer i landssvikanordningen fra 15. desember 1944 (§ 25) ifølge dem ikke utledes av norsk erstatningsrett fra før 1940. Anvendelse av bestemmelsen overfor partimedlemmer utmeldt før 1944 ville stride mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven (§ 97). Konfiskasjonen av all formuen til NS-medlemmene var dessuten i konflikt med grunnlovsforbudet mot å straffe noen ved å frata dem alt de eide (§ 104).

For det andre hevdet Andenæs og Castberg at også krigsforbryteranordningen av 4. mai 1945 brøt forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft (Grunnlovens § 97). Etter deres syn kunne anordningen heller ikke hjemles i folkeretten på grunn av kravet om norsk lovhjemmel for enhver straffedom avsagt av norske domstoler (Grunnloven § 96). Professorenes konstitusjonelle innsigelser fikk ingen betydning for krigsforbryteranordningen, men bidro til lettelser, slik at det individuelle økonomiske ansvaret for NS-medlemmene ble mindre omfattende.

Krigsforbrytelse og fyllekjøring

På andre juridisk omstridte punkter var Andenæs mindre kritisk. For det første var han enig med Høyesterett i at landssvikanordningen av 15.12.1944 kunne anvendes på handlinger begått før denne, uten å krenke forbudet mot tilbakevirkning (Grunnloven § 97), selv om anordningen ikke ble offentliggjort før etter frigjøringen 8.5.1945. Den var blitt kunngjort så godt som okkupasjonstilstanden tillot. Domstolen fastslo det i dødsdommen over NS-medlemmet og Gestapo-tolken Reidar Haaland 9.8.1945. Retten henviste i den forbindelse til rettsavgjørelsen overfor fyllekjøreren Kristian Glomsrød av 30.1.1937. Dommerne konkluderte med at en straffebestemmelse var anvendelig på handlinger begått før den ble kunngjort, så lenge loven selv hadde fastslått at den straks trådte i kraft. Tolkningen av § 97 hadde, ifølge Andenæs, «de beste grunner for seg», uten at han fant grunn til å utdype den påstanden.

Hans manglende refleksjon over den åpenbare forskjellen i forbrytelsens karakter mellom promillekjøreren Glomsrød og torturisten Haaland fremstår merkelig av en anerkjent strafferettsjurist som Andenæs. Dommen fra 1937 (Glomsrød) ble dessuten avsagt i en fredssituasjon, der myndighetenes anledning til å utstede og kunngjøre lover som befolkningen kunne gjøre seg kjent med var til stede, mens dommen fra 1945 (Haaland) henviste til en krigssituasjon, der det forelå klare begrensninger på kunngjøringen av dødsstraff- og landssvikanordningene. 

Avviste inhabilitet

For det andre avviste Andenæs, i likhet med riksadvokaten, at rekrutteringen av personer med aktiv hjemmefrontbakgrunn til påtalemyndigheten utgjorde et habilitetsproblem i oppgjøret. For ham var det derimot en fordel at dette ble gjennomført av jurister som klart hadde tatt stilling for motstandskampen, og ikke av dem som hadde stått mer på sidelinjen. Andenæs skrøt uhemmet av innsatsen til de to riksadvokatene Sven Arntzen og Andreas Aulie. I fredstid var en sterk ledelse av påtalemyndigheten viktig, men av desto større betydning etter en krig. Utfordringene som oppgjøret skapte ble, ifølge Andenæs, løst på grunn av Arntzens og Aulies «klokskap og rettsindighet». De kunne dessuten støtte seg til en stab ved riksadvokatembetet, som var «liten, men av fremragende kvalitet».

Til denne «fremragende» staben hørte for øvrig også Andenæs selv, riktig nok i rollen som konsulent. Oppgaven utførte han på en slik måte at riksadvokat Aulie ga ham attesten som «vår store læremester». Opprinnelig ble Andenæs tilbudt stillingen som statsadvokat i Oslo, men takket nei. Selv begrunnet han det med ønsket om å stå fritt til å kritisere oppgjøret i opinionen og overfor påtalemyndigheten.

Rettssikkerheten satt til side

Andenæs var imidlertid langt fra bare en kritiker, men spilte en sentral rolle i utformingen av den provisoriske anordningen av 3.8.1945. Den ga domstolene større frihet i vurderingen av det solidariske erstatningsansvaret. Andenæs tok også plass på dommersetet i ankesaken til det passive NS-medlemmet Kristi Wasendrud da den ble ført for Høyesterett 11.9.1946, selv om han på forhånd offentlig hadde tatt stilling til erstatningsbestemmelsene i landssvikanordningen.

Krigsforbryteranordningen kastet, etter Andenæs’ og Castbergs vurdering, skygger over hele rettsoppgjøret på grunn av sin grunnlovsstridighet. Oppgjøret formørkes imidlertid ikke bare av den bestemmelsen. Tallrike eksempler i vår bok om rettsoppgjøret («Grunnlovens største prøve») gir grunnlag for å hevde at myndighetene viste større vilje til å sette sentrale rettssikkerhetsgarantier i Grunnloven til side enn evne til å holde dem høyt under rettsoppgjøret. Den som søker etter kritiske perspektiver på de samme hendelsene i Andenæs’ bok, vil stort sett lete forgjeves.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse