Annonse
Når du har kokt for mye grøt til lørdagsmiddagen, kan du lage rislapper. Foto fra matvett.no / Ingrid S. Harboe og Bjørn Wad

Mors rislapper

Ingrid Marie Kielland vokste opp med en mormor som aldri kastet mat.

Kasting av mat som kunne ha vært spist er bokstavelig talt forkastelig – både fordi det samtidig finnes nærmere 800 millioner underernærte mennesker i verden, og fordi matproduksjon og mattransport utgjør en stor andel av verdens klimagassutslipp.

Rislappene jeg fikk som barn hos ho mor var varme og søte. De reflekterte en holdning og en livskunnskap som vi bør hente frem igjen.

Ho mor – min mormor – ble født i 1928. Hun vokste opp i arbeiderstrøket i Tromsø under depresjonen, og ble voksen rett etter andre verdenskrig. Hun jobbet hele livet i Televerket, og jeg har gode barndomsminner fra da jeg besøkte henne på kontoret hennes i det som da var blitt Telenorhuset nedenfor Domkirka. Mor fikk fem barn, tretten barnebarn og etter hvert mange oldebarn. Lørdagsgrøten hjemme hos henne på Stakkevollan var som en institusjon å regne. Hver lørdag kokte hun en diger kjele med grøt, og stua og spisestua ble fulle av familiemedlemmer. Hvis det ble rester laget hun rislapper – deilige varme pletter som hun serverte som ekstra kveldskos til barnebarn som var innom.

Mor kastet nemlig ikke rester. Hadde hun traktet for mye kaffe, varmet hun det som var igjen på kanna i mikrobølgeovnen. Jeg husker at hun ble forferdet da jeg som tenåring ville kaste mat fra kjøleskapet hennes fordi den hadde gått ut på dato. Mat skulle ikke kastes, og datostempling var ikke avgjørende, man måtte lukte og smake på maten. Matmangel og rasjonering var levde erfaringer for mor, og de hadde satt spor. Det var ikke fritt for at jeg tenkte at hun var gammeldags. Nå tenker jeg at hun hadde en kunnskap som vi trenger.

Matsvinn er et stort problem. Ikke bare i rike Norge, der grossister, butikker og forbrukere kaster 230 000 tonn mat i året, men i hele verden. Ikke minst kastes det store mengder mat rett fra åkeren, fordi bananen ikke har rett krumming eller aspargesen ikke er pen nok. Kasting av mat som kunne ha vært spist er bokstavelig talt forkastelig – både fordi det samtidig finnes nærmere 800 millioner underernærte mennesker i verden, og fordi matproduksjon og mattransport utgjør en stor andel av verdens klimagassutslipp. I Frankrike har man vedtatt en lov som gjør det ulovlig for butikker og grossister å kaste mat. Flere har tatt til orde for en lignende lov i Norge, og SVs utkast til nytt arbeidsprogram inneholder også et slikt forslag. Et lovforbud vil både være disiplinerende for bransjen, føre til at veldedige organisasjoner og institusjoner ville motta gratis mat som ellers ville ha blitt kastet, og virke normativt i samfunnet fordi vi slår fast at mat er en for verdifull ressurs til å ende opp i låste kontainere bak matbutikken.

I likhet med gjennomsnittsnordmannen kaster også jeg for mye mat. Det er ikke det at jeg ikke vil, eller ikke kan. I tillegg til kunnskapen jeg fikk fra mor, så har jeg vokst opp med foreldre som var flinke til å ta vare på og bruke restemat. Kanskje hang det også sammen med at maten relativt sett var dyrere, og derfor viktigere å ta vare på? Som voksen har jeg alltid hatt gode intensjoner om å ta vare på restene, men i praksis har tidsklemma ofte ført til at noe enkelt har blitt kjøpt inn i siste liten og laget i full fart. Dermed har boksen med spaghettirester endt opp med å ha stått så lenge i kjøleskapet at det gror mugg på den, eller jeg har glemt grønnsaker lengst inn i kjøleskapet sånn at de råtner, eller jeg har funnet gamle koteletter langt inne i frysen av uidentifiserbart opphav og dato.

Å bruke opp rester handler dels om å ha en plan, og dels om å ha tid til å sette den ut i livet. Og så handler det så klart om å bestemme seg. I går samlet jeg sammen restene av spaghetti, koteletter og grønnsaker, og lagde en kjempegod chop suey-fillekusine av dem. Og forrige helg, da jeg hadde kokt for mye risengrynsgrøt til lørdagsmiddagen, laget jeg rislapper. Og tenkte på mor.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse