FRA LYKKELIGERE TIDER: Ledelsen i Ap på landsmøtet i 2017, senere måtte Giske trekke seg som følge av flere varsler om seksuell trakassering og upassende oppførsel.

Mot sin hensikt

Trond Giske er som et politisk amfibiedyr, nesten umulig å nedkjempe.

For halvannen uke siden, like etter en falsk bekymringsmelding til Arbeiderpartiets ledelse, tok partileder Jonas Gahr Støre et tydelig oppgjør med Trond Giske.

-Tillitsverv handler om tillit og det har han ikke, sa Støre til TV2.

For mange i Ap, som har fått mer enn nok av spetakkelet rundt Giske, var det en lettelse at Støre omsider tok hanskene av.

Kanskje hadde Støre håpet at dette skulle være nådestøtet for Giske. At Giske nå ville forstå at alle forsøk på komme tilbake, vil være fullstendig nytteløse.

Det er naturlig å tenke seg at Støres vurdering var, når han først, til ham å være valgte å være ekstra tydelig om Giske, at det i sum ville gi Ap en gevinst.

Svaret kom tirsdag, i form av to stygge meningsmålinger for Ap. Først hos NRK og Aftenposten, der Ap faller fra 29,2 prosent til 26,5 prosent.

Deretter hos VG, der Ap faller fra 29,7 prosent til 24,3 prosent. Etter snart seks år med borgerlig regjering, er dette uhyggelig svakt.  

I sine kommentarer til tallene knytter Støre det til at velgerne er lei all støyen rundt Giske. Det kan være helt riktig, som en del av analysen. Men det kan like gjerne være en indikasjon på et stemningsskifte i opinionen knyttet til nettopp Giske.

Det vil i så fall kunne bli ganske utfordrende for ledelsen i Arbeiderpartiet. I dette ligger det et paradoks.  Saken er nemlig at mange var overbeviste om, eller håpet på, at  dansen på Vulkan Bar ville være den siste spikeren i den ferdig snekrede politiske likkisten til Trond Giske.

Men ingenting av dette har inntruffet. Og Giske ser jo ikke ut til å være klar til å legge kistelokket over seg selv. For sine motstandere må Trond Giske fremstå som et slags politisk amfibiedyr, som overlever alle jordskjelv og tsunamier. 

Giske fremstår langt på vei som lutret, og med en sterkere posisjon i deler av partiets grasrot og fagbevegelsen enn tidligere.

Aksjonen for å få kastet ham til ulvene ved hjelp av et falsum, kan vise seg å få stikk motsatt effekt. Plutselig fremstår han som en mulig, og reell utfordrer for Støre, i alle fall på litt sikt.

Har Støre selv mye av skylden for dette? Hvor klokt var det uforsonlige og uvanlige angrepet på Giske for åpent kamera? På bakgrunn av en varsling som siden viste seg å være en konstruert meeto-sak, og som senere ble beklaget avisen VG? Støre tok nemlig ikke høyde for det som kort tid senere ble kjent, at ingenting upassende hadde skjedd.

Støres opptreden ble dermed en øyeåpner for alle som ikke helt har trodd på at det var et motsetningsforhold mellom de to. Men at det var Tajik og Giske som sloss alene i branntomten. Nå er det offisielt at også Støre og Giske har meget sterke konflikter, endog at de misliker hverandre, og har hver sin flokk av tilhengere og motstandere. Til en viss grad også langs akser som har ristet liv i en iboende by-land dimensjon i partiet.

Støre kan selvsagt gjøre seg selv uangripelig gjennom å bli valgvinner i september. Men dit er det seks måneder til. Og det begynner å haste for Jonas Gahr Støre.

Skulle Ap gjøre et dårlig kommunevalg, kan det bane veien for en ny statsministerkandidat i Ap i 2021. De som drømmer om at Giske kan bli rehabilitert, glemmer å ta høyde for at  han selv har innrømmet å ha opptrådt på en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende eller ubehagelig.

Det har altså formodningen mot seg. Men å avskrive Giske for evig og alltid, skal man være varsom med. Når alt ser som mørkest ut, kan det hende Marie Simonsen, Mathias Fischer og kommentariatet i Oslo kommer ham til unnsetning med enda mer fordømmelse.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse