Annonse
Laksen til daværende Marine Harvest, i dag Mowi, blir avluset ved Hjellberget under Kvænangsfjellet. Bildet er fra oktober 2018. Foto: Ola Solvang.

«Mowi vil sikre driften i Kvænangen» - til hvilken pris?

Brødtekstbilder: 
Det er lite sannsynlig at Kvænangen Fiskarlag eller berørte grendelag har økonomi til å kjøpe inn utredninger som skal beskytte deres livsgrunnlag, skriver Ivar Bjørklund. (Foto: Adnan Icagic)
Etter all denne negative oppmerksomheten har altså Marin Harvest skiftet navn til Mowi, kanskje i håp om at fortidens synder skal forsvinne fra Google´s søkemotor.

Områdeleder for oppdrettsselskapet Mowi i Kvænangen, John-Willy Kvarsvik, imøtegikk i Nordlys 11.05 mine synspunkter på selskapets framferd i kommunen. Han forsikrer i sin overskrift at «Mowi vil sikre driften i Kvænangen», noe som også kommer klart til syne i hans innlegg. Problemet er bare at de grepene Mowi har tatt for å sikre sin drift, er ødeleggende både for naturmangfoldet, fiskeressursene og bosettingen i kommunen. Dette er problemer som etterhvert er allment erkjent langs hele kysten og det sier sitt om Mowi´s virkelighetsoppfatning når Kvarsvik kan opplyse at han er «stolt over aktiviteten og ringvirkningene» i Kvænangen. Til tross for at Kvarsvik har googlet seg frem til at jeg skal være «professor i kulturvitenskap» og derfor lite meningsberettiget, så kan det være på sin plass å se nærmere på hans påstander:

Mowi tar ansvar for miljø og fiskehelse:

Jeg skal ikke her repetere den store mengden av dokumentasjon som foreligger når det gjelder lakseoppdrett og konsekvensene for naturmangfoldet. Lakselusa er kun en av mange utfordringer, men den har fått store økonomiske kostnader for oppdrettsselskapene. De forsøkte å løse det ved å bade laksen i hydrogenpyroksid, en svært kraftig oksidant. Bare i Troms var bruken i 2016 hele 40.000 tonn. NRK´s omfattende avsløringer (Laila Lanes) i 2016 viste at 75% av forbruket ikke ble rapportert til Mattilsynet og at utslippene skadet rekebestanden. Det siste ble omsider bekreftet gjennom uavhengig forskning og fiskeriministeren måtte derfor forby utslipp av stoffet i nærheten av rekefelt. I Kvænangen foregikk disse utslippene i stort omfang, men Mowi (daværende Marin Harvest) forsvarte seg med at det var helt ufarlig.

Det er bakgrunnen for at Mowi v/Kvarsvik nå kan fortelle at de ikke har brukt hydrogenpyroksid siden forbudet kom 17. januar 2019. Det han imidlertid ikke forteller er hva de gjør isteden, lusa er nemlig fortsatt tilstede – og nå i resistent utgave. Dagens løsning er «mekanisk avlusing», dvs. at laksen pumpes opp fra merdene inn i en brønnbåt og hver enkelt laks gjennomgår en børsteprosess eller spyles med varmtvann. At slik brutal behandling fremdeles er akseptert til tross for dyrehelseloven, sier sitt om oppdrettsnæringens politiske makt. Det er m.a.o. ikke uten grunn at hver femte laks dør i løpet av produksjonen. I tillegg bruker Mowi i Kvænangen laksefór tilsatt kjemikalier som Emamectin benzoat (Slice). Laksen behandles også med Deltamethrin som er akutt giftig for lus, men også for reker og raudåte. Bruken av mekanisk avlusing reiser spørsmålet om evt. sammenheng mellom dagens driftsformer og utbrudd av ILA. Her har vi lite relevant kunnskap, nesten all forskning rundt lakseoppdrett skjer i regi av eller er finansiert av oppdrettsselskapene.

ILA er et influensa-virus som er tilstede i all oppdrettslaks i en svak form ettersom selskapene ikke har forsøkt å utvikle virusfri stamfisk. Merdene er dermed et reservoar for mulige utbrudd av mutert ILA virus, noe som kan aktiviseres på grunn av fiskens immunsystem, vanntemperatur, genetikk og ikke minst; stress i form av bestandstetthet og mekanisk håndtering. Alt dette er muligens vel kjent i oppdrettsbransjen og minner oss øvrige om dagens Corona-situasjon. Både ILA og Covid-19 er en fortelling om bestandstetthet, press på miljøet og påfølgende mutering av eksisterende virus. Bortsett fra nedslakting, er tiltakene de samme: Isolering og smittesporing.

Mowi synes å være av den oppfatning at ILA-utbrudd bare er noe «som skjer», noe ingen kan gardere seg mot. Da kan det jo være av interesse at den 24. januar 2019 – en uke etter forbudet mot hydrogenpyroksid – hadde lokaliteten «Fjellbukt» (ved Nøklan) besøk av brønnbåten «Ro Fortune». Her ble det iflg. Mattilsynets logg foretatt «Mekanisk fjerning av lakselus». I juni 2019 ble det så konstatert ILA-smitte i denne oppdrettslokaliteten og Mattilsynet påla øyeblikkelig nedslaktning og vernesone. Tiltakene medførte umiddelbare protester både fra Mowi og kommuneledelsen og dermed er vi over på områdeleder Kvarsviks andre påstand:

Mowi overprøver aldri planverk, regelverk og de demokratiske prosesser:

Jeg skal ikke her gå inn på Mowi´s tidligere praksis med å kjøpe seg politisk velvilje i forkant av dispensasjonssøknader (jfr. sponsing av fotballbane og kommunal middag da Spildra sto på dagsorden). Selskapets forsøk i 2016 på å fortrenge fiskerinæringen i Kvænangen ble grundig dekket av nasjonale media:

https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/2016/MDDP11001516/avspiller

https://www.dn.no/magasinet/reportasje/kvanangen/trond-isaksen/marine-harvest/kampen-om-havet/1-1-5646813

Etter all denne negative oppmerksomheten har altså Marin Harvest skiftet navn til Mowi, kanskje i håp om at fortidens synder skal forsvinne fra Google´s søkemotor.

Når det så gjelder Mattilsynets beslutning i 2019 om vernesone i Kvænangen, så ble den dårlig mottatt. Mowi´s kommunikasjonssjef Navdal-Bolstad (tidligere Stortingsrepresentant for Høyre) kunne fortelle i Fiskeribladet 26. juli 2019 at vedtaket var «Arrogant av Mattilsynet» og han krevde at man måtte «endre forskriftene». For å få sitt syn i gjennom, bestilte Mowi en omfattende analyse fra Akva-Plan Niva som skulle dokumentere at smitterisikoen i Kvænangen ikke var slik som Mattilsynet la til grunn. Nå lot ikke Nærings- og fiskeridepartementet seg overtale, til tross for møte i Oslo med Mowi og ordfører Losnegård Mevik. Regjeringen var under press, EFTA hadde gjennom ESA nylig kritisert Norge for at myndighetene reagerer for sent når det gjelder smittsomme fiskesykdommer. Resultatet var at nedslaktning ble foretatt og vernesone innført. For å ivareta sine økonomiske interesser var altså Mowi villig til å saldere med smittevernhensyn, parallellen til Corona-epidemiens forløp i USA og Brasil er åpenbar.

Et slikt saksforløp sier litt om maktforhold og Mowi´s «respekt for regelverk og demokratiske prosesser». Det er lite sannsynlig at Kvænangen Fiskarlag eller berørte grendelag har økonomi til å kjøpe inn utredninger som skal beskytte deres livsgrunnlag. De må sette sin lit til at statlige og regionale organer ivaretar deres interesser, noe som ble bekreftet gjennom høringsrunden som nå er foretatt vedr. den nye søknaden om dispensasjon. Men til tross for at ingen av de 17 høringsuttalelsene gikk inn for søknaden, konkluderte kommunestyrets flertall med at «fordelene var større enn ulempene». Slike vedtak avslører et fattig håp om at når det styrtregner på Mowi så skal det dryppe litt på Kvænangen. Dette vedtaket kom til tross for kystsoneplanens forpliktelser samt at kommunen nylig har påkostet en «Utviklingsanalyse for Kvænangen kommune» i 2017. Her poengterer analysen at «I de ytre delene av Kvænangen opplyses det om svært store fangster de siste årene og fiskeressursene i Kvænangen fremstår derfor som et stort fortrinn for kommunen totalt sett» (Proneo AS.)

Håpet om Mowi´s kommunale velsignelse lar seg vanskelig oppfylle. Selskapets inntekter i Kvænangen skattlegges via moderselskapet i Bergen, det eneste kommunen sitter igjen med er den tidligere omtalte eiendomsskatten på kr.  24.150,- Det er vanskelig å anslå størrelsen på de verdier som Mowi sender ut av Kvænangen, selskapet selv gir ingen slike opplysninger. Men basert på tillatt biomasse og fratrekk for 20% svinn, kan bruttobeløpet grovt anslåes til å ha vært rundt en halv milliard kroner i året. Gratis adgang til fellesskapets ressurser har med andre ord gitt god avkastning for verdens største oppdrettsselskap. Det hele er fortsettelsen på en gammel historie om hvordan fjordens ressurser er blitt omsatt til kapital i Bergen. Det er denne utbyttingen som områdeleder Kvarsvik i Kvænangen kaller seg «stolt over» og han mener tydeligvis at utenbygdsboende («hytteiere») ikke er meningsberettiget. Det må i så fall også gjelde han selv, ettersom hans bosted og skatteadresse er Stavanger.

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse