Annonse
For ei helt vanlig jente fra Tromsø er det egentlig umulig å se for seg hvordan livet for palestinerne er. Det ser svart ut, skriver Marta Hofsøy, her sammen med Muna som hun ble kjent med i Nablus på Vestbredden. (Foto: Privat)

Munas vise: Ka e det som dem drømme om?

​​​​​​​I dag er den internasjonale solidaritetsdagen for det palestinske folk.

Jeg var i Palestina for første gang i høst. I Nablus møtte jeg Muna. Hun er 19 år, og kjenner ingen annen virkelighet enn den under okkupasjon. Det samme gjelder foreldrene. Bare de eldste i besteforeldregenerasjonen husker å ha levd i en slags frihet. Gjennomsnittlig levealder i Palestina er bare 72,5 år. I dag er det nøyaktig 72 år siden FNs delingsplan, og starten på den første Israel-Palestina-krigen.

«This is nothing» er Munas refreng. Okkupasjon er versene.

Nablus er omkranset av fjell. Man ser Israels systematiske bosettinger, nedbrenning av oliventrær og annet levebrød, check-points som forlenger timinutters avstander til timevis. Dette er hva Muna kaller hverdag. Israels overgrep er så omfattende at eksemplene er for skuldertrekk å regne.

«This is nothing», går rytmen igjen og igjen.

Så forteller Muna historien om bestefaren. Han ble drept. Skutt hjemme hos familien. Etter tradisjonen skal muslimer gravlegges raskt, helst innen 24 timer. I stedet forteller hun at israelske militære la liket i sola for å råtne, omringet av landminer.

Familien får valget: Spille minesveiper med egne lemmer og livet som innsats. Eller være vitne til synet av liket som råtner, bare meter fra huset der han hadde følt seg trygg.

For ei helt vanlig jente fra Tromsø er det egentlig umulig å se for seg hvordan livet for palestinerne er. Det ser svart ut.

I løpet av ei kort uke der får jeg likevel et innblikk. Jeg får se kontrastene mellom de glødende, varme, imøtekommende menneskene i Palestina og Israels iskalde metoder med avhør og ubehagelige kroppsvisitasjoner. Fra «welcome, friend!» og varme, fargerike gater til «why do you support terrorists?!» og kalde hender på intime plasser på Ben Gurion International Airport.

Jeg får se ulovlige bosettinger, checkpoint etter checkpoint og tungt bevæpnede soldater. Jeg ser regnbuefarger i Tel Aviv og regnbuen i Nablus.

Jeg får møte unge folk som har mistet familiemedlemmer og hjemmet sitt ødelagt av okkupantens brutale vold. Og som likevel, hver eneste dag, fortsetter sin ikke-voldelige motstandskamp og drømmer om (inshallah!) at de vil få sin frihet.

Muna selv mener bestemt at palestinerne vil få sin frihet. Sin vår - da undertrykkinga stanser. På veien hjem, mens jeg rister av meg sinnet rettet mot Israels sikkerhetsstyrker, tviler jeg på at jeg ville vært like tålmodig.

Bestefaren min døde i sommer, og ble gravlagt kun uker før jeg reiste til Palestina.

Han ble over 90 år gammel. Gjennom livet som fisker tålte han mye smerte, men mot slutten var smertene mer enn noen kan holde ut. Det var veldig trist å miste ham. Samtidig var det en trøst i at han fikk sin siste hvile. Bestefar har jobbet og slitt hele livet, men sett sine barn og barnebarn vokse opp i et bedre land enn det han ble født inn i.

I løpet av bestefars levetid opplevde han enorme omveltninger. Fra farlige tider i åpen sjark, til større, tryggere båter og stabile inntekter. Det nordnorske samfunnet bærer i det hele tatt preg av å ha blitt bedre generasjon for generasjon. Fiskeryrket frarådes ikke lenger som yrkesvei for de unge, det har blitt en mulighet til å skape seg et godt liv. Dagens unge har generelt enormt mange flere muligheter enn to generasjoner tilbake. For mange av oss er det blitt like fint å jobbe som å danse.

Det palestinske samfunnet er motsatt. Det blir verre, dag for dag. For fiskere på Gaza, har israelske myndigheter satt en grense på seks nautiske mil. Der finner man småfisk og søppel, og for de aller fleste gir ikke yrket nok inntekter til å overhodet dekke drivstoff til båten. Bønder på Vestbredden blir fratatt jord. I 2012 sa FN at Gaza ville bli ulevelig innen 2020. Mange vil hevde det allerede er umulig å leve der. 43 prosent av palestinske unge er arbeidsledige. Mulighetene er få.

Jeg prøver å se for meg at det var min bestefar som ble skutt fordi han nektet å overlate verden mer urettferdig og ulevelig til sine barnebarn. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å være så klartenkt som Muna er.

Men det er for deres fremtidsvisjon om Palestina jeg var der. For at det palestinske folk skal få sin frihet. For at muren må rives og okkupasjonen stanse.

«Ei ny tid kommer, sjøl om fjellan står».

Grunnen til at Israel setter inn ekstra folk for å avhøre oss i timevis på flyplassen, er fordi demokratibygging i Palestina er starten på slutten for okkupasjonen. Bevæpnede palestinere kan skytes ned, men palestinere klar til å bygge opp en demokratisk stat kan ingen si mot. Demokratiske argumenter spiser vold til frokost.

Palestinere drømmer om ei ny tid. Den kommer ikke av seg selv.

Det er to sider av saken, men den ene er okkupert, og den andre er okkupant:

Den ene har bygd en mur fire ganger lengre enn Berlinmuren, den andre er murt inne.

Den ene bryter folkeretten, den andre lever under konstante folkerettsbrudd.

Den ene fortjener kritikk. Den andre fortjener solidaritet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse