Foto: Scanpix

This Is My Life, and I don’t Care

Om Generasjon Travel&Selvopptatt - og lufting av de eldre

Du gjenkjenner lett denne generasjonens representanter – og lettest kanskje på torsdagene på reise til hytta eller i fly på tur til en oval storbyweekend, eller kanskje et barnebarn-besøk – men oftest i sikker distanse fra sykehjem og omsorgsboliger der ens gamle foreldre og slektninger holder til.

Nordlys har onsdag et stort oppslag om trasige tilstander for sykehjemsbeboere i Tromsø, de kommer seg ikke ut, de er ensomme, og de blir ikke aktivisert. Det hevdes at hunder har bedre vilkår for å bli luftet enn de eldre på sykehjem.

Hvem sin skyld er dette? Artikkelen levner ingen tvil; det er kommunen som har ansvaret. Det offentlige er svikeren. Men la oss ta litt rask økonomisk voksenopplæring: behovet for aktivering av eldre i institusjoner er ubegripelig mye større enn det som kommunene har mulighet til å finansiere.

Derfor, om man venter på at kommunene skal bli økonomisk i stand til å løse dette problemet, venter man garantert forgjeves.   

Pårørendes ansvar?

Det merkelige – men likevel typiske – ved dagens Nordlys-oppslag er at den ikke med et eneste ord nevner de pårørende og det opplagte ansvaret de har for sine nærmeste som bor på sykehjem og omsorgsboliger.

Det illustrerer at fortellingen om dagens ensomme 80 og 90-åringer i institusjoner også er fortellingen om det jeg velger å kalle Generasjon Travel & Selvopptatt. Det er dagens 50- og 60-åringer. De har sine foreldre på sykehjem og i omsorgsboliger, men er selv fortsatt i jobb og innehar samfunnets viktigste maktposisjoner i næringsliv, kultur, politikk og media, samtidig som de har mye fritid, god råd, og gjerne barnebarn.

Det passer generasjon T&S så inderlig vel at kommunen og det offentlige har tilnærmet totalansvar for ens gamle foreldre, tanter og onkler, og at man så sjelden som mulig minnes på om ens eget ansvar som pårørende. De er nemlig – ja, nettopp – så fordømt travel og opptatt med sine «prosjekter».

Du gjenkjenner lett denne generasjonens representanter – og lettest kanskje på torsdagene på reise til hytta eller i fly på tur til en oval storbyweekend, eller kanskje et barnebarn-besøk – men oftest i sikker distanse fra sykehjem og omsorgsboliger der ens gamle foreldre og slektninger holder til.

Bli dog ikke overrasket om nettopp de samme personene i uken etterpå opptrer i media som skarpe kritikere av «det offentlige» som ikke bevilger nok penger til «lufting» av de eldre. Jeg har dessverre observert slike tilfeller.

Utfordringen

Deet store voksenopplæringsprosjektet består i å få generasjon Travel & Selvopptatt til å innse, at det å få sine eldre inn i omsorgsboliger og sykehjem ikke betyr at ens forpliktelser som pårørende dermed opphører. «Lufte-de-gamle» - debatten er her merkelig forenklende; vel nok trenger de eldre – som hunder – frisk luft.

Men det de selvsagt trenger aller mest, er jevnlig kontakt med sine nærmeste også etter at de har flyttet inn i offentlige institusjoner. Og da vet vi, at det å være pårørende og nær er det kun de pårørende og nærmeste som kan være. Men når generasjon T&S minnes på om dette, kommer gjerne unnskyldningene og bortforklaringene tett som hagl.

Moralisme?

Er denne meningsytringen uttrykk for moralisme? Ja, selvsagt, det og. Men det er også et forsøk på realpolitisk voksenopplæring av generasjon Travel & Selvopptatt. Representantene for denne generasjonen – vi, altså – må erkjenne at staten og kommunen aldri kan bli fullgode pårørendeerstattere. Å få sine gamle på sykehjem eller omsorgsboliger betyr ikke at de – som man av og til gjorde med barn i gamle dager – er «satt bort» og dermed utenfor vårt ansvar.

Ble dette litt vel filosofisk? Ok, la oss gjøre det mer praktisk: utfordringen består blant annet i å få 50 og 60-åringene til å velge bort en og annen oval storbyweekend, en egotripp i Jotunheimen, eller en tredagers vinsmaketur til Italia - til fordel for en enkel biltur (for eksempel Senja rundt) med gamlefar og gamlemor. Dersom tilstrekkelig mange prioriterte slik, ville grunnlaget for oppslag som det i Nordlys i dag gradvis bli borte.

Ingen applaus

Jeg forventer ikke særlig mange «likes» for dette innlegget. Særlig få forventninger har jeg til applaus fra politikere som akkurat i disse dager er inne tøffe valgkamper. Hvorfor? Fordi svært få politikere- om noen i det hele tatt -  tør å peke på pårørendes ansvarsfraskrivelse når media slår opp om sykehjemsbeboeres ensomhet og mangel på aktivering. Da er det langt mer ufarlig å slutte seg til hylekoret om det kommunale svik overfor de eldre.

Det handler selvsagt også om at generasjon Travel & Selvopptatt er den absolutt mektigste generasjonen, den som bemanner og bekvinner de fleste topp-posisjoner i samfunnet. Å utfordre denne generasjonens selvforståelse, vaner og samvittighet kan være politisk meget kostbart. Men nå er stenen kastet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse