Annonse
OVEROMSORG: - Jeg mener at overomsorg er noe som er så utbredt i samfunnet at vi alle er skyldige i det fra tid til annen, i større eller mindre grad, skriver artikkelforfatter Henriette Sandven.

For mye omsorg kan også få konsekvenser

NAV rapporterer om flere unge som må benytte seg av deres tjenester, så dette kan være tegn på at barna ikke er rustet for å takle arbeidslivet, av flere grunner, hvor jeg mener at overomsorg kan være ett element.

Jeg leste i dag Willy-Tore Mørchs innlegg i overomsorgsdebatten hvor han ytrer bekymring over mine holdninger som fagperson, etter at jeg skrev en kronikk om overomsorg tidligere denne uken. Jeg vil i den anledning gjerne få presisere et par ting.

Mørch får det til å høres ut som om jeg har vurdert det dithen at halvparten av mine pasienter har fått vansker grunnet overomsorg, og han skriver at jeg har erkjent dette gjennom min praksis som barnepsykiater. Det er feil.

Min bekymring dreier seg om en tendens jeg mener å se i samfunnet generelt, og bekymringen har ytterligere økt etter at jeg også ser fenomenet i min arbeidshverdag. Dette er ikke et angrep mot mine pasienters foreldre, som det kan høres ut som.

Jeg mener at overomsorg er noe som er så utbredt i samfunnet at vi alle er skyldige i det fra tid til annen, i større eller mindre grad. Selvsagt finner jeg elementer av dette også hos mine pasienters foreldre, som jeg også ville ha gjort hvis jeg undersøkte en normalpopulasjon, tror jeg.

Jeg er helt enig i at vi skal være varsomme mot å legge hele årsaksforklaringen på at barnet har mottatt overomsorg. I min praksis i barnepsykiatrifeltet har jeg til gode å kunne forklare et barns psykiske vansker med kun èn årsak.

Jeg tror tendensen har fått utvikle seg som en naturlig konsekvens av samfunnet vi lever i, og at det ligger mange årsaker bak. Jeg kan lett trekke paralleller til utøvelse av legeyrket. Vi leger kan ofte også være redde for ikke å mestre, ikke være gode nok og ha et ønske om å finne svar på medisinske problemstillinger vi blir stilt ovenfor.

Vi utreder derfor som aldri før og legger alltid inn en rekke forbehold. Dette er ikke udelt positivt, og kan i verste fall skape mye engstelse, når betryggelse hadde vært det mest hensiktsmessige.

Mørch forklarer at foreldrerollen har vært i positiv utvikling gjennom flere tiår. Jeg er ikke uenig i dette, og her har vi også klare tall støtte oss på. Beskyttelse redder liv, og det er nesten risikofritt å være barn i Norge i dag.

Jeg ønsker på ingen måte at vi skal slutte å beskytte barna våre, men jeg mener at vi må ta inn over oss at FOR mye av den velmente omsorgen vi utøver også kan få konsekvenser. Det er ikke dermed sagt at jeg ønsker at vi skal skru utviklingen tilbake 50 år. Jeg mener vi fortsatt skal bevege oss fremover.

Det høres ut som om min intensjon med innlegget er at vi som foreldre nærmest skal være slemme med barna våre, dytte de ut i ting de ikke mestrer og la være å støtte de. Mørch tillegger meg noen holdninger jeg ikke kjenner meg igjen i.

Min intensjon med innlegget er å skape debatt om temaet, for i neste omgang sørge for at temaet er kjent og lettere kan tas opp der man møter på det, blant venner, på legekontorer, på skoler osv. Ved å ha større åpenhet om temaet, kan en også i større grad reflektere over de valg en som forelder tar på vegne av barnet sitt. I beste fall kan vi dermed forebygge psykiske vansker hos barnet.

Mørch savner, med rette, forskningsmessig belegg for at overbeskyttelse skader barna våre, og at jeg dermed skal være forsiktig med å uttale meg. Saken er imidlertid at tendensen er kjent for mange, det viser vel også responsen jeg har fått på innlegget mitt. Jeg har også i prosessen snakket med fastleger, lærere, PPT-ledere og andre fagfolk i BUP-feltet, som støtter mitt innspill.

En problemstilling må være erkjent før en kan forske på den, og forskningsresultater kan ta lang tid å få på plass. Jeg synes ikke vi som fagpersoner skal unngå å uttale oss fordi vi ikke har forskning å basere oss på. Noen ganger kan det handle om logikk og bruk av sunn fornuft.

Mørch skriver også at barn i dag generelt rapporterer om et veldig godt forhold til sine foreldre. Dette kan ikke benyttes som motargument for at overomsorg ikke bedrives. Den mest populære/snille læreren på skolen var kanskje ikke alltid den beste.

Det trekkes også fram det positive i at stadig flere fullfører skolegangen. Det er vanskelig å argumentere imot at dette er positivt, men tall fra PPT viser at dette ikke hadde vært mulig uten vesentlig tilrettelegging.

For eksempel var ikke skolevegring et begrep på 70-tallet. Og NAV rapporterer om flere unge som må benytte seg av deres tjenester, så dette kan være tegn på at barna ikke er rustet for å takle arbeidslivet, av flere grunner, hvor jeg mener at overomsorg kan være ett element.

Ved å benytte begrepet overomsorg ønsket jeg egentlig å ufarliggjøre fenomenet, og det hadde vært fint om det ble et mindre ladet begrep enn «curlingforeldre» og «bomullsgenerasjonen». Nå ser det imidlertid ut som jeg ved å spissformulere meg i kronikken muligens har lagt opp til at foreldre kjenner på mer skam og skyld.

Det må jeg beklage, og har ikke vært min intensjon. Jeg mener fortsatt at foreldre flest gjør en god jobb og at de skal trygges på dette.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse