Annonse

Myten om Silicon Valley

Tanken om Silicon Valley er vakker og ambisiøs, men er beheftet med en sentral misforståelse - myten om at det er utdannings- og forskningsinstitusjonene som driver innovasjonsprosessene.

Noen har til og med hatt frekkhet nok til å rane til seg kunnskaps-ordet og tatt hevd på det, kombinert med en fiffig formulering om at det er nettopp kunnskap som skal bygge det nye Norge.

Det drømmes stadig om Silicon Valley i dette landet. Om et sprudlende, nytenkende, verdensledende innovasjonssamfun som flere ganger i året overrasker verden med teknologiske nyheter som vil endre folks liv. Tanken er vakker og ambisiøs, men er beheftet med en sentral misforståelse - myten om at det er utdannings- og forskningsinstitusjonene som driver innovasjonsprosessene.

Nå er ikke jeg så veldig opptatt av å ta på meg rollen som “mythbuster” her - det er ikke poenget. Men for norsk næringsliv er det svært viktig å unngå at tanken og drømmen om Silicon Valley fester seg så mye hos norske politikere at vi tar livet av det som i dag virker, og som har virket i årtier, i det norske innovasjonssystemet. I flere år, med flere ulike regjeringer, har det pågått en dreining av norsk forsknings- og utviklingspolitikk. Denne dreiningen har snudd ryggen til bedriftene og ansiktet mot universitetene, med krav om økt næringskontakt, økt samfunnsnytte, økt innovasjon. Ideen og myten om Silicon Valley handler i korthet om å stappe så mye penger inn i utdanningsinstitusjonene, med dertilhørende målkrav, at nye bedrifter og forretningsideer skal tyte ut gjennom både vegger og kontordører.

For det første stemmer ikke denne oppfatningen av Silicon Valley. Riktignok spiller områdets toppuniversitet en viktig rolle i utviklingen, men er langtfra den eneste aktøren, og muligens heller ikke den viktigste. Innovasjonen i Silicon Valley kommer først og fremst nedenfra, fra bedriftsnivå, gjennom et unikt system som handler om deling, mobilitet og ikke minst tilgang på kapital i alle faser av bedrifters liv. Utdanningssystemets rolle er først og fremst å produsere kandidater med den aller beste form for kompetanse, ikke å spinne ut nye bedrifter fra laboratoriene. I Norge fins det svært få eksempler på at professorer eller amanuenser har lykkes i å forlate pulten til fordel for kassa-apparatet. Og det fins grunn til å spørre seg: Hva gir mest samfunnsnytte - at en fremragende forsker overfører sin kunnskap til 30 nye studenter hvert år, eller at hun tar med seg kunnskapen over i en egen bedrift?

For det andre fins det meget godt belegg, forskningsmessig belegg faktisk, for at innovasjon i de store norske næringene offshore, maritim og sjømat først og fremst kommer nedenfra, ikke ovenfra. Altså fra fagarbeidernivå, ikke forskernivå. En av våre fremste forskere på innovasjon, professor Arne Isaksen ved Universitetet i Agder, har kartlagt innovasjonsarbeidet i disse næringene i flere årtier. Dette er komplekse næringer som må utvikles stegvis og forsiktig, blant annet fordi de må spille på lag med naturen, men også fordi de er internasjonale og konkurranseutsatt, innovasjon og fornying må foregå kontinuerlig og i tett dialog med markedet, og er derfor i sin natur bedrifts- og markedsdrevet, ikke forskningsdrevet. Forskningsaktørene har først og fremst hatt en rolle som problemløsere for bedriftens allerede identifiserte behov, med sin spisskompetanse på teknologiske modeller og beregninger.

Ideen bak - og politikken derav - et innovasjonssystem som starter i universitetskorridorene og sildrer nedover, misforstått kalt Silicon Valley-modellen, er forkjær på to måter. Hovedproblemet er kanskje at den ødelegger en forsknings- og utdanningsmodell som har virket godt for Norge. I Norge hadde vi lenge en elegant og fornuftig tredeling: Universitetene hadde ansvar for grunnforskning, undervisning og formidling. Høyskolene hadde ansvaret for profesjonsutdanninger (lærere, sykepleiere, økonomer) og dekket behovene i alle deler av landet, mens instituttsektoren, også kalt randsonen, hadde ansvaret for å være bindeleddet mellom grunnforskningen på universitetene og næringslivet gjennom å drive anvendt forskning og utvikling. Slik oppstod blant annet Fiskeriforskning og Norut i sin tid i Tromsø, og Sintef i Trondheim, Nordlandsforskning i Bodø osv. I det siste tiåret har imidlertid denne arbeidsdelingen mellom de ulike aktørene blitt ødelagt av handlekraftige politikere som har trodd at det var fornuftig å si at alle forskere skal samarbeide med næringslivet, og at alt som gjøres skal ha en kommersiell eller samfunnsnyttig begrunnelse, også i det korte perspektivet. Dermed har vi fått et helt hopprenn av forskere som gjør ting de ikke kan, vi har kortsiktige og svært styrte forskningsprogram (vi forsker kun på kjente problemer, ikke ukjente), og en hel sektor som er i utakt med seg selv. Dette er ikke bra - jeg mener at den tidligere arbeidsdelingen var meget fornuftig, og at det ikke nødvendigvis er et gode at professorer blir direktører og næringskonsulenter.

Som om ikke det var nok: det norske innovasjonssystemet påføres ytterligere skade ved Silicon Valley-tenkningen ikke bare ved at man snur ryggen til det som har virket aller best i de aller viktigste næringene våre, men også ved at man skaper et kunstig og helt unødvendig skille mellom tradisjonelle og nye næringer. Noen har til og med hatt frekkhet nok til å rane til seg kunnskaps-ordet og tatt hevd på det, kombinert med en fiffig formulering om at det er nettopp kunnskap som skal bygge det nye Norge. Dermed har denne bevegelsen av penger og statsråder mot de store forskningsmiljøene, mot universitetsbyene og mot de såkalte kunnskapsbedriftene fått foregå uavbrutt og eskalerende i mange år, uten at mange nok har stilt spørsmål ved den. Når skal vi få opp øynene og skjønne at det ikke fins en eneste suksessrik internasjonal næring i Norge som ikke er kunnskapsbasert, og når skal vi starte erkjennelsen av at det nesten alltid er relativt lang avstand fra våre beste næringsklynger til våre største universitetsbyer? Industrifylkene Møre og Romsdal og Nordland, og NODE-klyngen i Agder er gode eksempler på det.

Jeg er på ingen måte imot å satse på spennende bedrifter i nye næringer i de store byene, tvert imot, vi gjør det hver dag i Innovasjon Norge Troms og har store forventninger til resultat. Men i et så rikt land som Norge fins det ingen unnskyldning for ikke å så i to bed samtidig - vi må da kunne arbeide med økt kommersialisering av forskningsresultater i de nye næringene i landets forskningsparker, samtidig som vi er med på å utløse de små stegs innovasjoner i landets modne, internasjonalt ledende industrier. Den som vil bygge et helt land, og utnytte et hel folks kunnskap, og ta vare på hele territoriets og havets ressurser, må nesten tenke slik.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse