Annonse
Det er ikke myter som gjør at Norges hval- og selfangst er gjenstand for flengende kritikk. Det er fakta og en virkelighet som fiskeriministeren ikke klarer å skjule, skriver Jenny Rolness. Bildet viser en grønlandssel. (Foto: Ragnhild Gustad)

Myter og løgn om norsk hval- og selfangst

Det hjelper ikke med fine ord om dyrevelferd og regler for overvåking når myndighetene med et pennestrøk fjerner inspektørene fra selfangsten.
Fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen prøver å avlive det han kaller “seiglivete myter” om norsk hval- og selfangst. Men mytene er den propagandaen som myndighetene vil ha folk til å tro på. Myten om den fornuftige, ansvarlige, bærekraftige, etiske og lønnsomme fangsten. 
 
Påstanden om at hval- og selbestandene må reguleres for å sikre økosystemene i havet er helt bak mål. Til tross for Norges iherdige innsats på dette området tømmes havet for fisk. Nesten 90 prosent av verdens kommersielle fiskebestander er fullt utnyttet, overbeskattet eller utarmet. I tillegg kastes årlig 35 prosent av verdens fiskefangst - 30 millioner tonn fisk. Rapporten “Living Blue Planet” viser at halvparten av verdens bestander av fisk, sjøfugler, amfibier og marine pattedyr er blitt borte i årene 1970 til 2012. Til gjengjeld er havet blitt fylt med millioner av tonn med plast som skader og dreper det marine dyrelivet.
 
Ingebrigtsen hevder at bestandene av vågehval, grønlandssel, steinkobbe og havert er stabile, levedyktige og bærekraftige. Sannheten er at bestanden av grønlandssel er nær halvert i Østisen fra 1998 til 2013, og bestanden i Vesterisen er redusert med nærmere 40 prosent fra 2012 til 2018. Bestanden av havert i Norge er redusert med nesten 60 prosent fra 2011 til 2019 og teller nå bare 3750 dyr. Med bakgrunn i den voldsomme tilbakegangen - hvordan kan fiskeriministeren hevde at bestandene er stabile?
 
Steinkobbebestanden ble i 2015 anslått til 7552 dyr - også en marginal bestand. Likevel fortsetter jakten på disse artene på grunn av den seiglivete myten om at de spiser opp “vår” fisk. Havforskerne har for lengst avlivet denne myten. Steinkobbens diett består av bare en prosent kysttorsk, resten er for det meste øyepål og andre arter som fiskerne ikke er interessert i. Haverten spiser 8000 tonn fisk. Til sammenligning tok kommersielt fiske og fritidsfiske rundt 50.000 tonn kysttorsk årlig i perioden 2013-2015, og havforskernes anbefalinger for 2020 er opptil 171.982 tonn sei i Barentshavet.
 
Påstanden om en etisk forsvarlig fangst er også en myte. Fiskeriministeren begrunner det med umiddelbar død eller bevisstløshet for 80 prosent av vågehvalene. Det høres litt bedre ut enn at 20 prosent av hvalene lever i flere minutter med innvollene revet i stykker av granatharpunen, og at noen kan kjempe i en halv time. Rapporter fra selfangsten har vist omfattende brudd på regelverket og store lidelser for dyrene. Skipperen på “Kvitungen” som i 2010 ble bøtelagt for dyremishandling er nå igjen på selfangst - uten inspektør ombord. 
 
Det hjelper ikke med fine ord om dyrevelferd og regler for overvåking når myndighetene med et pennestrøk fjerner inspektørene fra selfangsten. Hvor er den påståtte overvåkingen da? Den finnes ikke. Ingen vil få vite hvor mange seler som blir skadeskutt, tapt i havet, krøket levende og flådd levende under årets fangst. Hvalfangsten er også uten inspektører i år, men det forbigås i stillhet.
 
Hvis fiskeriministeren tror at hval- og selfangst er bidrag som kan bekjempe sult i verden er han helt på villspor. Det som truer verdens matforsyning er kjøttproduksjonen. Halvparten av alt korn, 90 prosent av all soya og en femtedel av all fisk går til dyrefôr - et enormt tap av kalorier. Ifølge UN Environment Programme kunne 3,5 milliarder flere mennesker vært mettet på jorda dersom maten gikk direkte til mennesker og ikke gjennom dyreindustrien. Matmangel og klimaendring er grunnen til at FN ber verden om å legge om fra animalsk til plantebasert produksjon.
Myten om den lønnsomme fangsten gjelder ikke for selfangsten, som opprettholdes med statsstøtte, som i år er på 2,5 millioner kroner. Markedet er sviktende og i 2006 ble selskinnene brent med subsidier fra staten. 
 
Det er ikke myter som gjør at Norges hval- og selfangst er gjenstand for flengende kritikk. Det er fakta og en virkelighet som fiskeriministeren ikke klarer å skjule. 
 
  • Dyrenes Rett er navnet på tidligere Dyrenes Røst – en  organisasjon som ble til i forbindelse med kampen mot  myndighetenes nedslakting av villreinstammen i Nordfjella i 2017/2018, som et tiltak mot skrantesyke. Dyrenes Rett kjemper for å ivareta ville dyr i Norge, og jobber kontinuerlig for å stoppe myndighetenes og særlig Mattilsynets uetiske tiltak mot ville dyr. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse