Det er ingen som trekker i tvil general Fleischers store og viktige innsats som øverstkommanderende for de norske styrkene i Nordland og ved Narvik i 1940. For det fikk han da også Krigskorset med sverd, men dessverre mottok han ikke beskjeden om dette før han døde for egen hånd i Canada i desember 1942, skriver Fredrik Fagertun.

Myter om general Fleischers skjebne

Dette brevet ble mer og mer en mare for Fleischer. Han innså at han hadde gjort en konstitusjonell feil. Det belastet hans ære mer og mer og dersom en skal forklare hans selvmord så ligger det trolig noe der.

Statuer ikledd trekasser har vært samtaleemne både i Tromsø og Harstad de siste ukene. Både Roald Amundsen og Carl Gustav Fleischer har fått sine kunstneriske trekasser, og mange ergrer seg over dem. Andre tar det hele med større ro. Dette innlegget skal ikke handle om trekasser og kunst – det må folk mene hva de vil om – men har sin bakgrunn i et avisinnlegg av Inga Helene Juul som har stått både i Nordlys og i Harstad Tidende de siste dagene.

Juul trekker på slutten av sitt innlegg inn påstander om komplotter og konspirasjoner mot general C. G. Fleischer i de to første årene etter kapitulasjonen i 1940. Da kom han med regjeringen til London og var i to år sjef for Hærens Overkommando (HOK). Disse overgrepene mot generalen skal primært ha vært iscenesatt av eksilregjeringen i London og skal ha hatt som siktemål å bli kvitt Fleischer. Påstandene skriver seg for en stor del fra Torkel Hovlands bok fra 2005. De fleste av Hovlands hovedkonklusjoner er senere avvist av historikere som Hans Olav Lahlum, Ketil Skogrand og Tor Boman-Larsen, og støttes ikke av hovedverket om London-regjeringen som professor Olav Riste gav ut på 1970-tallet.

Det er ingen som trekker i tvil general Fleischers store og viktige innsats som øverstkommanderende for de norske styrkene i Nordland og ved Narvik i 1940. For det fikk han da også Krigskorset med sverd, men dessverre mottok han ikke beskjeden om dette før han døde for egen hånd i Canada i desember 1942.

Hovedgrunnen til teoriene om at Fleischer ble grovt motarbeidet og tilsidesatt i England, er knyttet til at han ikke fikk stillingen som forsvarssjef i 1942. Imidlertid var det andre og gode grunner til at Fleischer ikke ble ansett som riktig person i denne stillingen. Etter kapitulasjonen var situasjonen for den lovlige norske regjeringen dramatisk endret. Eksilregjeringen skulle både være landets politisk utøvende ledelse, samtidig ha ansvar for de norske militære styrkene i Storbritannia, og til sist også på alle områder sørge for et helt nødvendig, godt forhold til britiske politiske og militære myndigheter. Dette var en helt ny situasjon som krevde helt nye løsninger, også nye folk i nye stillinger.

Stillingen som forsvarssjef var en ny stilling som skulle samle ledelsen for alle tre forsvarsgrenene. Den nye forsvarsministeren, Oscar Torp, ville forholde seg til en norsk sjef for de norske styrkene på de britiske øyene. I denne sammenhengen var Fleischer hærens mann, og hans sterke fokus på norske hærstyrker for frigjøring Norge var verken egnet til å forene våpengrenene eller å styrke det nødvendige forholdet til den britiske militærledelsen. Fleischer var en dyktig militær. At han hadde «oppsiktsvekkende innsikt i militære forhold», som Juul hevder, er vel å ta hardt i. Fleischer kjente selvfølgelig Norge godt, ikke minst som militær fagmann, men han han forsto ikke de politiske implikasjonene av store militæraksjoner i Norge. Slike ville regjeringen ha kontroll over, og begrense, fordi de kunne føre til dramatiske tyske represalier mot sivilbefolkningen.

Det er ikke tvil om at regjeringen og Fleischer hadde et gjensidig dårlig tillitsforhold. Torp mente heller ikke at de andre norske våpengrensjefene var egnet til jobben som forsvarssjef – han ville ha yngre krefter som forsto tidens militære krav og som ikke minst kunne samarbeide med britene. Valget falt på Wilhelm von Tangen Hansteen, en 46 år gammel offiser som kom fra militærattachestillingen i Helsinki.

For Fleischer ble dette utvilsomt opplevd som en forbigåelse. Olav Riste peker på at han var av den gamle militære skole som mente at lederstillinger skulle tildeles etter ansiennitet. Fleischer hadde selv antydet at han kanskje ikke burde få stillingen fordi han var yngre enn marinesjefen, admiral Corneliussen. Men Storbritannia i 1942 var ikke sted og tid for gamle tradisjoner. Nettopp her trengtes nytenkning og nye folk i en ny situasjon for landet, og det var dette forsvarsminister Torp var ute etter.

Det er en underliggende forestilling hos Hovland og andre som har forfektet teorien om et komplott mot Fleischer, at det som her skjedde førte til Fleischers selvmord. Stillingen i Canada var et karrieremessig nedtur ble det sagt. Hans Olav Lahlum peker imidlertid på at HOK tidligere hadde foreslått kronprins Olav som sjef for styrkene i Canada, så ille var altså stillingen ikke. Men i Canada var det lite å henge fingrene i og Fleischer ble beordret som militærattache i Washington. Kanskje var ikke alle militærattache-posisjoner rundt om i verden like attraktive, men en slik stilling i Washington ville ha vært attraktiv nok.

Fleischer var nok nedtrykt og deprimert etter at sa opp sin stilling i HOK og så ble forflyttet til Canada. Men det kan også ha hatt andre årsaker. Tor Boman-Larsen mener at brevet til kongen som Fleischer sammen med sin stabssjef, Lindbæk-Larsen, forfattet på Soløy i Lavangen den 4. juni 1940, mer og mer kom til å spøke i Fleischers hode. Her blandet Fleischer som militær seg inn i et politisk anliggende og rådet innstendig kongen og regjeringen til ikke å reise ut av landet, da han mente at den lovlige staten «dermed [har] ophørt å eksistere.». Dette var det samme som å si at Elverumsfullmakten, som var regjeringens fullmakt til å føre krigen videre, ikke hadde noen verdi. Dette brevet ble av regjeringen i Tromsø lagt til side uten særlige reaksjoner overfor Fleischer. Høsten 1941 ble imidlertid brevet funnet av norske nazimyndigheter og ble trykt i det nazifiserte Aftenposten. I sin dagbok nevner kongen at Fleischers brev kanskje kunne være grunnlag for krigsrett mot generalen.

Krigsrett kom imidlertid ikke opp, men Boman-Larsen mener at Fleischer holdt «dommedag over seg selv». Dette brevet ble mer og mer en mare for Fleischer. Han innså at han hadde gjort en konstitusjonell feil. Det belastet hans ære mer og mer og dersom en skal forklare hans selvmord så ligger det trolig noe der.

Inga H. Juul hevder også at general Fleischer etter krigen ble fortiet og hans bragder lagt lokk på. Dette er ikke sant. Felttoget ved Narvik er et av de mest omtalte hendelser i norsk krigshistorie. Bindsterke verk er skrevet gjennom hele etterkrigstiden og dokumentarer er laget. General Fleischer har en rolle i alle. Hans innsats som operativ sjef for styrkene som kjempet mot okkupasjonsmakten er godt beskrevet, slett ikke fortiet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse