Reindriften har for lenge levd i en boble. Hvorfor ikke invitere gjester til vidda? Illustrasjonsfoto: Ola Solvang

Myter og virkelighet

Søringene var rystet. Normal atferd i samebygda var toppen av frekkhet for dem.

Myter og fordommer er tvillinger som forfølger Nord-Norge. Ikke noe annen landsdel må drasse på en slik ekstra bør.

Verst er det med fordommene. De fleste nordmenn bor sør for polarsirkelen. Mange av dem har aldri tenkt seg nord for polarsirkelen. Ikke i deres villeste fantasi kunne de tenke å forflytte seg til det grisgrendte, enfoldige landet i nord. De bærer på fordommer. Det er holdninger som kryper langt inn i maktens korridorer, den dag i dag.

Fordommer er forutinntatte, negative holdninger. Grobunnen er kunnskapsløshet. Noen mener seg overlegne, ganske enkelt fordi de tilhører en sosial gruppe som slipper å tilpasse seg vær og vind, natur og naturressurser nordpå. I sine bikuber sørpå dyrker de sine fordommer mellom weekends hos likeverdige i London og Milano. Det er brysomt og ubehagelig å åpne vinduet mot nord, det gode liv kan leves uten å skjele til det enkle livet der oppe i det øde og golde landet.

Fordommer går i arv. Den suverene klassen fører sine verdier videre. Nordlendinger kan yppe seg og vise både til nyvinnende teknologi, grenseoverskridende samarbeid og delikatesser fra hav og land - men det preller av. “Gokk” er liksom bakenfor sivilisasjonen. Allerede på sesjonen spredte frykten seg blant 17-åringene som hadde blitt fortalt at det var bare 100 gram jenter på hver soldat på Maukstadmoen - havner vi i “gokk”? Og mange måtte tåle ni måneder voksenopplæring i indre Troms, det var på den tid da myndighetene ennå mente at det var viktig å ha et solid forsvar i nord.

Seinest i fjor murret damelaget til Lyn (Oslo vestkant) på sine hjemmesider over at de måtte til gokk for å spille første runde i NM-cupen. De skulle møte TUIL.

Opp gjennom årene har fordommer helt sikkert forpurret samfunnsutviklingen nordpå. Med disse vrangforestillingene i hodet er det vanskelig for en bedriftsleder i Grimstad eller Ålesund å tenke knoppskyting blant latsabber og tusseladder i nord. De som har våget, har fort ristet av seg fordommene. I møtet med fakta, overlever ikke fordommene.

Kunnskapsløshet er drivhus for fordommer. Lite er gjort for å røske opp i vranglæren. Skolen har ikke brydd seg. Riksmedia dyrker det eksotiske. Nordmenn er et opplyst folk, men godtfolk kjenner den store verden bedre enn sin egen blomsterhage i nord.

Vitenskapen slår fast at det tar tid å bli kvitt denne forstyrrelsen som har festet seg til intellektet. Det kreves åpne sinn og nær, langvarig og likeverdig kontakt. Prosessen pågår, og det er lov å håpe på temposkifte. Fordommer er rust i samfunnsmaskineriet.

Mytene kan vi ta med lettere sinn. Og i stor grad har folk nordpå selv vært med på å etablere og styrke dem. Humorister med haugevis av priser og utmerkelser har bygd karrieren sin på mytene om nordlendingen. På revyscenen dyrkes karikaturen og alle ler seg skakke.

Fordommer og myter kan være en vegg mot omverdenen, eller de kan være en honningkrukke som noen vil sjekke holdbarheten av.

I 1974 brøt jeg opp fra hjemstedet på Jæren og tok hurtigruta Ragnvald Jarl fra Bergen til Kirkenes. Jeg visste lite om landet jeg dro til, men nysgjerrigheten vant over fordommene. Ett år på folkehøgskole i Pasvik ble til nær 30 år i Finnmark og Troms.

Disse årene ble de rikeste i mitt liv. Helt gratis fikk jeg en ny utdannelse. Det var bare å åpne blikket og være lutter øre. Først var det møtet med menneskene, omgangsformen, identitet og verdighet. Jeg husker jeg hadde familiebesøk sørfra mens vi bodde i Karasjok. Folk fra den samiske slekta kunne rusle inn i huset, legge seg på sofaen, snorke høylydt, for så å gå ut på kjøkkenet og ordne seg en matbit. Det ble kanskje ikke sagt noen ord. Søringene var rystet. Normal atferd i samebygda var toppen av frekkhet for dem.

Det er en stor tilfredsstillelse å lære mens man lever. Samekulturen er en krukke man kan øse fra, en kilde til berikelse også for storsamfunnet. Dessverre kan den samiske hverdagen også være ekskluderende. En robust kultur våger å åpne dørene og invitere omverdenen inn. Det er folk som er underdanige som plasserer seg i skammekroken med ryggen til truende omgivelser.

Reindriften har for lenge levd i en boble. Hvorfor ikke invitere gjester til vidda? En ung reindriftssame har skjønt det, og frakter turister inn til siida. De vil garantert huske opplevelsen, og lærer noe på kjøpet. Også produktene fra denne næringen har blitt stemoderlig behandlet. Nå tar Finnmark Rein grep, og byr på spennende og sunne produkter på et bredt marked. Innpakningen er delikat, selskapet i Tana har allerede høstet nasjonale designpriser.

Det finnes en annen skole enn boklig lærdom. Kunnskap og ferdigheter bæres videre fra slekt til slekt. Respekt for naturkreftene, bærekraftig høsting av naturens ressurser, utnyttelse av råvarer. Disse verdiene er viktige og har gyldighet også i Oslo-gryta, faktisk.

Nord-Norge har det beste fundamentet for å bygge stolthet og verdighet. Historien er en verdifull ballast. Krigsinnsatsen, evakuering og gjenoppbygging. Landsdelen har også sine helter, om enn de har vært gjemt bort for lenge. Hvorfor ikke trekke dem fram og la dem skinne for flere enn familietreet? Kystkulturen, fiskeriene - alt er en fortelling om å skape verdier basert på lokale ressurser.

Rammene er selvsagt barske. Vær og vind, mørketid, lange avstander, risiko. Det er eksotisk og tiltrekkende for mange. Kunstnere har til alle tider søkt mot nord for å finne inspirasjon. I den moderne verden bombarderes vi av kunstige stimuli, i den virtuelle verden kan vi utfolde oss langt utenfor livets realiteter. Gjennom alle kanaler presses vi til å forbruke og ødsle, vi er fanget av karusellen og mister kontakten med det ekte og nære. Turister som er lei av Las Vegas og Disneyland, lar seg begeistre av fuglefjell og ishotell i nord.

Potensialet er så mye større enn det som tilbys i dag. Det gjelder å se mulighetene, være trygge på seg selv og sin identitet. Nord-Norge er like mangfoldig som enhver annen region. Godt drysset over landsdelen finnes det kreative miljøer innen akademia, forskning, teknologiutvikling, nyskaping. Unge mennesker tar sats og byr fram attraktiv design. Reiselivet utvikler nye produkter der opplevelse og deltakelse står sentralt.

Råvarene har alltid vært der i overflod. Alt for lenge har for mange valgt den letteste løsningen, ingen foredling, ingen bearbeidelse eller videreutvikling. Kvantum har vært viktigere enn kvalitet. Verden vil ha det ekte og unike, og er villige til å betale for det. Det er en utstrakt hånd til den rikeste landsdelen. Fordommer må overvinnes, myter er fargeklatter i hverdagen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse