Annonse
Hvorfor er vi i harnisk over Nord-Norgebanen? Fordi vi endelig ser at at det ikke handler om penger. Den diskvalifiserende faktoren er at Nord-Norge i enkelte kretser oppfattes som utenfor det sentrale, utenfor det viktige, et ikke-sted fordi vi ikke har våre kjernetropper i de riktige selskapene, skriver SVs Christian Torset. Foto: SV

Nå er det faen meg nok!

Vanen med å nedprioritere Nord-Norge har satt seg så dypt at det har blitt en kultur, et verdensbilde, en etablert selvfølgelighet. I dårlige tider har vi latt oss avspise med at andre ting var viktigere, at landet ikke hadde råd. I gode tider har vi alltid blitt lovet at noe snart skulle skje.

Jeg tror jeg har med meg en hel landsdel når jeg sier at jeg ikke er forbannet, jeg er rasende, og nå er det faen meg nok.

Skal man bli tatt seriøst, bør man normalt holde seg rolig, men jeg må innrømme at det begynner å holde hardt nå. Blir man overhørt, hever man stemmen, og hvis man fortsatt blir ignorert konkluderer man med at problemet ikke er motpartens evne, men vilje til å lytte. Nord-Norge har blitt ignorert for lenge, og jeg er ikke den eneste som har kjent raseriet stige som en stormflo i kroppen gjennom de siste ukenes (mangel på) debatt om Nord-Norgebanen. Jeg tror ikke lenger på den avmålte, kun saklige diskusjonen om Nord-Norge. Saklighet alene er ikke nok, det holder ikke til å bli hørt. Essensen forsvinner, uretten koker bort i detaljer som kan relativiseres og abstraheres vekk. Den politiske bøllen, han som tar for gitt at han blir hørt og slår i bordet når budsjettene ikke umiddelbart blir tilpasset, har langt større gjennomslagskraft. Vi i nord har stått med «hua i henden» for lenge.

Med noen svært få og kortvarige unntak har landsdelen vår blitt konsekvent ignorert helt siden Grunnloven ble vedtatt uten at noen gadd å vente på de nord-norske representantene. Oppregningen kan fortsette i timesvis. Sentralmakta har tatt, og tatt for gitt at de kunne ta. Etter krigen ble retten til å drive fiskebruk pålagt så store begrensninger at kun søringer hadde den nødvendige kapital. Jernbaneutbyggingen ble stanset fordi veisystemet skulle prioriteres, noe som aldri skjedde. Vi kranglet oss etter femti år til et universitet i Tromsø, men opplever nå at universitetet i Bodø fratar oss den desentraliserte utdanningen. Fødestuer og sykehus legges ned. Forsvaret bygges ned for å kjøpe jagerfly og helikoptre som skal stå sørpå. Alt vi har sentraliseres vekk. Gir historien oss ikke rett til en smule raseri?

Fylker som er større enn Danmark skal slås sammen fordi de er for små. Politiet skal bort fra småstedene. De offentlige arbeidsplassene skal flyttes til Oslo, byen som nyter godt av flere distriktspolitiske virkemidler enn resten av landet til sammen. Helseforetakene gir nå politikerne alibi, slik at det kostbare helsetilbudet som lar folk bo spredt endelig kan snikmyrdes. Fylkene og kommunene i Nord strupes for penger, som i stedet skal gå til de mest folkerike områdene, der hovedkontorene ligger og skatten dermed også betales.

Nord-Norge er godt å ha når fisk for mange titalls milliarder skal på land, men prosessen med å overføre eierskapet og ringvirkningene bort fra kysten er kommet veldig langt. Landsdelen har også mineralressurser som kan eksporteres uten å legge igjen en krone i nord. Er det rart vi blir provoserte?

Før var vi stemplet som trygdesnyltere som levde på staten, og derfor ikke kunne regne med mer enn til nødvendig livsopphold. Nå har vi lav arbeidsledighet og høy økonomisk vekst, men det øyeblikket vi ber om infrastruktur stemples kravet som «distriktspolitikk», altså noe som implisitt er ubegrunnet, ulønnsomt, egoistisk og bortkastet. Uansett hvordan det går klappes vi på hodet og snakkes til rette med joviale stemmer. «Oppfør deg fint, så skal du får lørdagsgodt.» Nedlatenheten er til å bli kokforbannet av.

Drømmen om Nord-Norge – at vi en gang skal bli en landsdel utviklet til samme høye nivå som resten av landet – lever fortsatt, men vi som bor her nord minner om tiggerne i USA, som er fullstendig overbevist om at de en gang, ganske snart, kommer til å «make it big». Støre sa det, Erna sa det, alle har jo sagt det! Snart skjer det noe, snart skjønner noen at vi er her, straks har vi nok penger til å bygge den glemte halvdelen av landet! Snart.

Men løftene er løgn. Det kommer ingen gavmild herre fra sør og ser seg vantro rundt og sier at her må det ordnes opp. Vi er for få, vi har ikke stemmetallet til å forsvare den politiske kapitalen som må brukes. Politikk er kortsiktighetens krokketplen, der det stadig overlates til andre å gjøre vedlikehold, langsiktige investeringer og strategiske retningsvalg. Det er så ukoselig å bryte opp fra solstolene og gå i gang med virkelig arbeid. «Vi må bare vinne valget først. Det om fire år, altså.»

Tilliten til Stortinget fra folket i nord har lenge vært liten og minkende. Snart fordamper siste rest, og årsaken er åpenbar: Vanen med å nedprioritere Nord-Norge har satt seg så dypt at det har blitt en kultur, et verdensbilde, en etablert selvfølgelighet. I dårlige tider har vi latt oss avspise med at andre ting var viktigere, at landet ikke hadde råd. I gode tider har vi alltid blitt lovet at noe snart skulle skje.

Nå har Norge mer enn ni tusen milliarder kroner syltet ned i utenlandske verdipapirer og kjøpesentre, og fortsatt mener et massivt flertall i meningsbærende sjikt sørpå at en Nord-Norgebane til 120 milliarder er fullstendig forrykt. «Så dyrt!» stønner de som i det hele tatt har giddet å kommentere saken. Hvorfor er vi i harnisk over Nord-Norgebanen? Fordi vi endelig ser at at det ikke handler om penger. Den diskvalifiserende faktoren er at Nord-Norge i enkelte kretser oppfattes som utenfor det sentrale, utenfor det viktige, et ikke-sted fordi vi ikke har våre kjernetropper i de riktige selskapene.

Striden mellom sentrum og periferi handler ikke om geografi, men om mentalitet. Det er ikke den jevne Osloborger som er motstanderen. Motparten er de som er overbevist om at deres analyse er komplett, og at alle innspill fra nord er av demokratisk tilbakestående art. Fienden er de som alltid finner fram kalkulatorene når postnummeret nærmer seg 8000, men som ellers syns vi har råd til det meste. Striden står mot de som ikke skjønner at landet ble utviklet fordi det var viktig på lang sikt, og som derfor mener fem og ti år er riktig perspektiv å innta til prosjekter i nord.

Kampen er ikke tapt, den har ikke engang begynt, for vi nekter å diskutere sakene isolert. Vi nekter å akseptere at det er «for dyrt». Det er ikke snakk om å la seg avspise med «kanskje» eller «en gang». Jeg tror jeg har med meg en hel landsdel når jeg sier at jeg ikke er forbannet, jeg er rasende, og nå er det faen meg nok.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse