Annonse
Strandsonen har få forsvarere sammenlignet med friluftslivinteressene i fjell- og skogsområder. Den er overlatt til sterke særinteresser, med kapital og advokater i ryggen, skriver Knut J. Herland. Bildet viser Hauklandstrand i Lofoten. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Nå må vi ta grep for å bevare kysten vår

Med regjeringens velsignelse bygges strandsonen i Norge ned bit-for-bit. Dens eneste beskyttelse er et 60 år gammelt regelverk som ikke respekteres.

Friluftsliv er den største fritidsaktiveten i Norge. Over 90 prosent av befolkningen driver en form for friluftslivsaktivitet i løpet av året. Mye av dette, enten det er nærturer i hverdagen, på ferie eller fiske fra land, foregår langs kysten, i den såkalte strandsonen.

Strandsonen er betegnelsen på landområdet som går fra sjøen og hundre meter innover. Kystnaturen som finnes her er av stor allmenn verdi, og det er et uttalt nasjonalt mål å bevare den. Siden midten av 1950-tallet har det derfor vært et generelt forbud mot utbygging i dette området.

Til tross for byggeforbudet, blir folk flest sin tilgang til strandsonen stadig mindre.

Denne utviklingen skylles i stor grad at det blir gitt dispensasjoner fra gjeldende lover og regler.

I 2018 ble 747 av totalt 1280 søknader om nye bygninger i strandsonen innvilget som dispensasjoner fra byggeforbudet. Enda mer skremmende er fjorårstallene fra kystkommunene fra Østfold til Hordaland, hvor 600 av 650 søknader ble innvilget. Av disse var nesten 400 søknader om dispensasjon fra gjeldende lover og regler.

Dersom nedbyggingen fortsetter i dagens tempo, ser framtiden mørk ut for de som er glad i det kystnære friluftslivet. I alle fall for de av som ikke er så heldige å ha egen hytte eller hus ved sjøen.

SSB-tall fra 2018 viser at i overkant av 30 prosent av arealet i strandsonen nå er påvirket av menneskelige inngrep.

Ser vi på Norge som helhet, er det store lokale forskjeller på hvor stor andel av strandsonen som er tilgjengelig. I befolkningstette fylker som Oslo, Akershus og Buskerud er bare rundt 30 prosent strandsoneareal tilgjengelig for deg og meg. På kyststrekningen Rogaland til Finnmark er derimot totalt 70 prosent tilgjengelig, men en tredjedel av dette området er ansett som for bratt for opphold og ferdsel.

Utviklingen vi nå er vitne til er ikke bare trist for folk som ønsker å oppleve naturen ved kysten og strender. Det går også utover naturmangfoldet. En fersk rapport fra FNs naturpanel viser at nettopp arealinngrep er den største trusselen mot artsmangfoldet i naturen. Ifølge rapporten har mennesket endret naturen i betydelig grad i 75 prosent av miljøet på land.

Til tross for en sterk beskyttelse i loven, har det vært manglende politisk vilje, både sentralt og lokalt, til å håndheve regelverket som skal beskytte strandsonen.

Dagens regjering har derimot de siste seks årene systematisk endret lover, forskrifter, rundskriv og håndbøker for å gjøre det lettere å bygge ned norsk natur.

Og denne trenden ser dessverre ikke ut til å snu. I Granavolden-plattformen står det blant annet at regjeringen vil «gi lokalt handlingsrom gjennom å utvide kommunenes dispensasjonsmulighet fra eksisterende lokalt vedtatte planer innenfor rammeverket av nasjonalt regelverk».

Lokalt handlingsrom høres i seg selv fint og flott ut. Problemet er bare at forskning viser at mange kommuner mangler både kompetanse og ressurser på naturforvaltning. Det gjør at selv om mange kommuner har som mål å legge til rette for friluftsliv, blir dette alt for ofte bortprioritert i budsjetter og handlingsplaner.

I tillegg til at de som forvalter kystnaturen vår altså mangler nødvendig kompetanse, finnes det heller ingen nasjonal oversikt over naturverdiene som går tapt til nedbygging.

Derimot har en undersøkelse gjennomført av Riksrevisjonen i 2007 vist at arealforvaltningen i Norge «på flere områder ikke ivaretar verdier og prinsipper som Stortinget har vektlagt for å sikre en bærekraftig arealdisponering.»

Når det er et politisk mål å bevare strandsonen, er det betimelig å spørre seg hvorfor kommunene gir etter for enkeltpersoners særinteresser, framfor å stå opp for naturen og allmennheten? Forskning tyder på at det er fordi det ofte er utbyggingsinteressene som rår i strandsonen.

Strandsonen har dessuten få forsvarere sammenlignet med friluftslivinteressene i fjell- og skogsområder. I markaområder, som for eksempel rundt Bodø, Kristiansand og Oslo, er det sterke natur- og friluftslivsorganisasjoner som passer på marka og markagrensen. Noe tilsvarende finnes ikke for strandsonen. Den er overlatt til sterke særinteresser, med kapital og advokater i ryggen.

Skal vi bevare det som er igjen av strandsonen, må det nå tas grep for å stanse nedbyggingen av norsk natur. En ting som bør gjøres, er å skaffe en oversikt over sumeffekten av bit-for-bit utbygging i Norge.

Man må i tillegg gjennomgå dispensasjonspraksisen i norske kommuner, og stramme inn denne, for å ivareta nasjonale interesser. Et viktig sted å starte er å utarbeide nasjonale retningslinjer for dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen. Hvis det ikke tas grep straks, er Norsk Friluftsliv redd for at det ikke vil være strandsone igjen langs kysten vår, for fremtidige generasjoner å bedrive friluftsliv i.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse