Annonse
Nå mister jeg kanskje drømmejobben min, jeg mister stoltheten over Tromsø kommunes ivaretakelse av eldre og pleietrengende. Likevel er det ikke så synd på meg, fordi jeg kan få meg ny jobb. De det er synd på er de som bor på sykehjemmet, skriver Cecilie Barth-Heyerdahl. Foto: Tobias Kvalvik Henriksen

Nå mister jeg kanskje drømmejobben min - men det er ikke meg det er synd på

Bedre medisinsk behandling, levekår og livsstil gjør at levealderen har økt. Vi lever lengre, men det viktigste spørsmålet synes jeg er om vi gir liv til årene eller år til livene.

Tirsdag 9. april ble ei liste med innsparingstiltak innen Helse og Omsorg lagt fram for formannskapet i Tromsø kommune. På lista er et av tiltakene fjerning av Trivselskoordinatorer tilknyttet sykehjem. Det vil si at aktiviteter som trim, konserter, skrivekurs, barseltreff, besøk av skole og barnehager, sommerjobb til ungdomsskoleelever, sosiale sammenkomster, sangstunder, turer ut, fester og andre trivselstiltak vil begrenses til et minimum eller bli helt borte.Verving, opplæring og ivaretakelse av frivillige på sykehjemmet er det da ingen til å ta seg av.

Så hva vil skje da med beboerne etter morgenstellet og frokosten? Egentlig ingenting bortsett fra en TV som ruller og går med episode 1564 av en elendig såpeserie. Så venter de på neste måltid som i dag er en deilig lunsj, men som også er foreslått fjernet p.g.a innsparing.

Er det virkelig dette vi skal gi tilbake til de eldre som har bygd landet?  De som har gjort alt for at vi skal ha en fin framtid i generasjoner fremover og skapt velferdssamfunnet vi lever i. Men hva gjør vi med et velferdssamfunn uten omsorg for de sykeste av de aller sykeste, de som bor på sykehjem. Hvorfor skal de stå opp av senga, når det ikke er noe meningsfullt å stå opp til?

Jeg har vært så stolt når jeg fortalt til folk at jeg jobber som trivselskoordinator på Mortensnes sykehjem. Jeg har vært stolt av at Tromsø kommune har satset på at de som bor på sykehjem skal få en best mulig livskvalitet og en god hverdag.

Nå mister jeg kanskje drømmejobben min, jeg mister stoltheten over Tromsø kommunes ivaretakelse av eldre og pleietrengende. Likevel er det ikke så synd på meg, fordi jeg kan få meg ny jobb. De det er synd på er de som bor på sykehjemmet. De som ikke har annen mulighet enn å bo her. De som ikke selv kan kjempe for sin sak og sine rettigheter. Så vi som kan må kjempe deres sak, vi må si i fra når nok er nok!

Hva hjelper det med en flott stortingsmelding som heter «Leve hele livet» når det blir skjært så ned til beinet at det handler om å overleve hele livet? Dette er hjerterått!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse