Foto: Colourbox

Nabolaget, sandkassen og tjelden

«Og så må vi ta på votter», sa treåringen, nesten ferdig påkledt. Han skulle ut i sola.

Vinterens påkledningsrutiner er godt innarbeidet hos ham, men denne dagen ble det lettere og færre plagg, heller ikke votter.

Akebrettet var plassert bakerst i garasjen – nå ble bøtte og spade hentet frem. I nabolaget var lyden av snøfresere erstattet med lyden av høytrykksspylere. Biler og sykler fikk sin vårvask denne lørdagen. Det ble pumpet luft i sykkeldekk, gir ble justert og kjeder oljet. Der snøskuffa sto, så man nå tre gule hestehover. Ved en snøflekk nord i hagen lå ei halvråtten gulrot. Snømannen var en gang dypt elsket.

Vi fant fram hagestolene og drakk kaffe i sola sammen med flere naboer. Noen av dem hadde vi kun vekslet få ord med månedene forut. Nå ga vårsola lav terskel for hygge og prat. Vi vrengte av oss ytterjakkene. Til og med solkremen tronet på bordet, som om den ga løfter om sol og sommer.

I sandkassa ble ei lita geit av plast gravd ned, opp, ned igjen, opp – utallige ganger. Ivrige og kraftfulle spadeslag. Det er godt og trygt å finne igjen det som er borte. Trivselen var på topp, og snart kom sangen Dyrene i Afrika, høylytt, fra den lille. Publikummet med kaffekoppene nøt konserten, smilende. Også naboens toåring entret sandkassen. Side om side lagde de figurer i dyreformer. De lekte hver for seg, men likevel sammen. Det så ut som de likte å være nær hverandre. Etter ei stund gikk nabogutten bort til faren sin og sa: «Jeg vil – at han skal komme – inn i vårt hus – – vi kan – leke – med Lego.» Det lå mye tankevirksomhet og konsentrasjon bak disse velformulerte og godt uttalte setningene. Og det var attpåtil en invitasjon! Ord kan være som frø – de kan gi spirer til vennskap mellom to små gutter. Vårt barnebarn var fortsatt oppslukt av å begrave geita, og han ønsket ikke å forlate sandkassen akkurat da. Men jeg har inntrykk av at invitasjonen står ved lag til en gang senere.

Etter ei stund rettet bestemor sin gode gutt oppmerksomheten mot dukkevogna. Den ble trillet i full fart. Her var det ikke omsorg for dukken som fikk fokus, nei. Det var hvordan å få til og svinge vogna, manøvrere den opp fra plen til platting, se hvor langt han klarte å tippe den forover, uten at den sovende falt ut.

Neste dag trakk vi ned i fjæra. En stolt fugl med rødt nebb og røde bein ga seg til kjenne med sin karakteristiske og livlige lyd. Det er flere uker siden tjelden trakk hit. Flyturen, på egne vinger, fra sør i Norge, fra Storbritannia og fra kyststrøkene i Mellom-Europa var tilbakelagt allerede i mars måned. I fjæra finner den mat, og snart er den klar for å sette en ny generasjon flyvedyktige til verden.

Fjæra har alltid vært det området av naturen jeg liker best. Om våren, som barn, var det bestandig noe å oppdage da jeg gikk der. Av og til ble tjelden særlig aggressiv i målet, og fløy som om den ville angripe meg. Da skjønte jeg at jeg var nær reiret. Plutselig så jeg – fargene så vidt mulig å skjelne fra området rundt – tre egg.

Min bestemor fulgte nøye med på en annen fugl om våren – skjura.[1] Hvor høyt oppe i treet bygde den reiret sitt? Også jeg følger med på dette. I år ser jeg de skrattende sort-hvite fuglene fly med kvister i nebbet mot et grantre. Plasseringen? Jo, ganske høyt oppe.

Det jeg har beskrevet her var slik jeg opplevde forrige helg. I dag, fredag, våknet jeg til et teppe av nysnø på plenen. Gradene så vidt over null. For oss som bor nord i landet er også dette vårtegn. Men skjura bygger reiret høyt – vi kan vente oss en fin sommer!

[1] Skjura = skjæra

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse